På søndag står Bundestagsvalget i Tyskland på agendaen. Valgkampens ene tema er migrasjon og frontene er steile. Jeg har tatt en tur gjennom München, fylket Bayern sin hovedstad. På veien har jeg fundert over landets tilstand og oppsummert det meste du trenger å vite om det store valget.

München er på alles lepper etter en uke der internasjonal politikk har støtt kraftig på nasjonal valgkamp. Selv har jeg havnet i München på vei fra en begravelse, til mitt nåværende hjem i Wien. En reise som tar meg på tvers gjennom Tyskland, der jeg har innom en rekke store og små byer. Overalt har plakatskuet i gatene ropt: Snart er det valg! Tysklands storting, Bundestag, skal settes sammen på ny. De siste ukene har vært preget av mye vold og uro: Tvilen er stor, betryggende ord få og reelle handlinger en tilsynelatende mangelvare alle snakker om. Partiene lover at akkurat deres politikk vil gi forandring som fryder. For noen fører stemningen til at de for første gang skal avlegge sin stemme, for andre at de ikke skal stemme denne ganger heller. I Duisburg, en valgkrets med en av de laveste valgdeltakelsene ved valget i 2021, prøvde de forrige lørdag (15. februar journ.anm.) å øke valgdeltakelsen med et øl-stunt: Stem og få en øl! Foreløpig ser det ut til å ha fungert.

Koalisjon på kollisjonskurs
På min vei bort til togstasjonen i München, tar det litt tid før jeg innser hva det er som får meg til å stusse der jeg passerer den ene valgplakaten etter den andre. Jeg har sikkert sett flere titalls plakater allerede, og ingen viser den sittende kansleren og leder for sosialdemokratene (SPD), Olaf Scholz. Desto hyppigere får jeg øye på kristendemokratene, unionen mellom CDU og CSU. Hvordan unionen eller bare Union som den gjerne kalles, funker og hvorfor de fortsatt er to ulike parti, har med områdets historie og særpreg å gjøre, men forenklet sag er CSU i Bayern det CDU er i resten av landet. Særpreget kjennetegnes av dialekten: Her er det ikke en deilig «berliner» jeg skal ta med meg fra bakeriet på hjørnet, men «krapfen». Jeg befinner meg i CSU-fylket Bayern, og kan ikke unngå å kaste blikket på de over to meter høye plakatene av CSU-leder Markus Söder, side om side med CDU-leder Friedrich Merz. Plakatene konstanterer: Tysklands neste kansler heter med all sannsynlighet Merz.

Det er ikke bare Scholz som er et sjeldent syn på valgplakatene i München. Alle de tre tidligere regjeringspartiene: SPD, de Grønne og de frie demokratene, FDP, fra den såkalte «trafikklysregjeringen» er stort sett fraværende, eller så er plakatene deres delvis avrevet eller dekket til. Ifølge løpende prognoser fra den riksdekkende avisen die Zeit, ligger SPD an til å få cirka 15,5 prosent av stemmene, som er nesten bare halvparten av det Union, altså CDU/CSU, ligger an til å få med sine 30 prosent. Neststørste parti blir sannsynligvis høyreekstreme Alternativ for Tyskland, AfD, med rundt 20 prosent av stemmene. FDP under ledelse av Christian Lindner ser ut til å bli en del av bunnslammet av partier under den viktige sperregrensen på fem prosent. Så har de lite å feire også, da det som var deres store innovasjonsidol inntil nylig, Elon Musk, heller valgte å ta en prat med AfD-leder Alice Weidel, framfor deres egen Lindner. Kanskje like greit.

Grønt er ikke lenger skjønt
Før jeg skal til togstasjonen, skal jeg besøke et yndet turistmål i Münchens gamleby: Asamkirken. Eller St. Johann Nepomuk, som den egentlig heter, en utsmykket kirke bygget i senbarokken. Strekningen bort inneholder bemerkelsesverdig mange plakater av partier jeg aldri har hørt om, som Volt og det marxistisk-leninistiske partiet, MLPD. Begge partier forblir nok en kuriøsitet etter valget, men flyter i strømmen av stadig flere partier i landet.

De Grønne, et av de fire større partiene, har ikke bare falt ned til cirka 13,4 prosent ifølge prognosene til die Zeit – de har også mistet mange av sine egne. Det siste året har partiet måttet se flere av sine unge, lovende kandidater, ta steget bort fra og ut av partiet. Jeg har inntrykk av at det går litt samme vei i Norge – men det vil tiden vise. Anført av blant annet tidligere leder i Grønn ungdom, Sarah-Lee Heinrich, har flere gått sammen og dannet en egen ungdomsorganisajon, «Zeit für was Neues» - oversatt: tid for noe nytt. Akkurat hva oragnisasjonen skal gjøre, er uvisst, men helt sikkert er det at Heinrich ikke skal stemme på sitt gamle parti: Nylig kunngjorde hun at det er die Linke som får hennes stemme, og sammenlignet sin relasjon til de Grønne med et forhold som har tatt slutt. Selv møter jeg og på stengte dører i dag – Asamkirken er stengt, inne synges det i finstasen. Det er selvfølgelig søndagsmessen som er i gang. Da er det bare å snu.

BSW og die Linke: Av og til er en skilsmisse det beste for alle
Et annet småparti som foreløpig befinner seg rett under 5 prosent grensen er Sahra Wagenknecht sitt parti, nemlig Sahra Wagenknecht-alliansen, BSW. På enhver BSW-plakat i München, er det først og fremst hennes ansikt som er rammet inn. Wagenknecht har et politisk standpunkt som noe forvirrende kalles venstrekonservativ. Hun er imot opprustning for Palestina, og for en migrasjons- og flyktningpolitikk som til tider kan forveksles med AfD sin. En politikk som ved første øyekast synes å være ganske paradoksal, men som har gitt BSW en betydelig oppslutning i gamle Øst-Tyskland. Motstand og tilsynelatende motsetninger er hun godt kjent med, som både østtysk og iransk. I likhet med sin nesten-navnesøster Heinrich, trådte hun også ut av et parti for å danne noe eget. Bruddet hennes med die Linke, styrket partiet: Die Linke har kommet seg bemerkelsesverdig raskt, og prognosene til die Zeit tilsier at partiet får over 6 prosent av stemmene, mens BSW ligger rett under 5 prosent, altså under den viktige sperregrensen.

TikTok til venstre og til høyre
Innen jeg når togstasjonen, har jeg kanskje sett 50-60 valgplakater. Ingen av dem tilhører AfD. Om det er fordi de har blitt revet ned, fjernet, eller bare ikke har blitt hengt opp er usikkert. For AfD er det uansett likegyldig: Det er ikke på gaten, men på skjermen de hanker inn velgere. Fra Alice Weidel sin prat med Elon Musk på X, som dukker opp i utallige bruddstykker på TikTok og Instagram, til elektronikasangene til dj gysi, med vokaler sydd sammen av taler til die Linke kandidat Gregor Gysi, kjenner de to partiene sitt publikum. En ting virker sikkert: Å gå viralt, uansett grunn, er et stort bidrag i valgkampen, og det vet die Linke og AfD å utnytte.

De store partiene blir mindre og de små, mektigere
Die Linke og AfD har ikke bare tekke for sosiale medier til felles: Oppslutningen rundt deres parti har økt mest av alle partiene de siste årene, spesielt blant de mellom 18 og 29. Blant de unge er de store, etablerte partiene, SPD og CDU, langt mindre enn de historisk har vært.

Migrasjon er valgkampens ene tema
De siste ukenes store hendelser i Tyskland har blitt utfyllende dekket av norske aviser. I Norge virker det nesten som om AfD sin eksistens er en selvfølge. Det er det ikke. AfD har i enkelte fylker blitt tildelt status som «bekreftet høyreekstrem», men ikke på nasjonalt nivå. Rettsprosessen som skal avgjøre om AfD kan gå fra «mistenkt høyreekstrem» til «bekreftet høyreekstrem» i hele landet, er utsatt til etter nyvalget. Deres ungdomsparti, Junge Alternative, JA, har fått denne statusen på et nasjonalt nivå, noe som gjør at de f.eks. overvåkes i mye større grad. Om dette er grunnen til at JA er adskilt organisasjonsmessig fra AfD, som er svært uvanlig for en politisk ungdomsorganisasjon, er usikkert. Likevel finnes JA fortsatt som organisasjon, så selv om statusen «bekreftet høyreekstrem» er et viktig steg mot et forbud, er det ingen garanti for at et forbud faktisk vedtas.

Oftere og oftere hører jeg, fra både tyske bekjente og tyske kjendiser, hvor hyppig det har blitt å støte på «klassiske nynazister» i Tyskland igjen. Altså, nynazister med svarte bomberjakker og store svarte militærstøvler, til forveksling lik norske teknoturister i Berlin. En betydelig forskjell fra sist de var så fremtredende, nemlig på 1990-tallet, også kalt «Baseballschläger»-årene, er at de nå har fått selskap av «normcore»-AfD, som kan få regjeringsmakt. En slags speiling av hvor normalisert deres høyreekstreme ideer har blitt.

Toget går
Min tid i München og Tyskland tar snart slutt, reisen tilbake til Wien. Mange i Tyskland har sett på Østerrike for å få en slags mal av hvordan det kan gå med landets høyreekstreme krefter. Kan det gå så langt at de konservative kreftene, CDU/CSU, i Tyskland samarbeider med AfD, i en slags gjentakelse av hva konservative ÖVP har gjort med det høyreekstreme partiet FPÖ i Østerrike? Etter avstemningen der CDU og AfD stemte samlet tidligere i februar, er det mange som er bekymret for hva CDU-leder, og med all sannsynlighet, Tysklands neste kansler, Friedrich Merz, kan finne på.

Selv synes jeg ikke sammenligningene mellom FPÖ og AfD alltid treffer så godt. FPÖ er et parti grunnlagt av gamle nazister i Østerrike på 1950-tallet, som betegnet seg selv som ofre for krigen. Der FPÖ på klassisk vis, gjerne unnskylder og bagatelliserer nazistiske handlinger, spesielt dersom de er gjort av østerrikere, kombinerer AfD denne metoden med en total omvelting av sannheten: I sin samtale med Elon Musk på plattformen hans X, refererte Alice Weidel til Hitler som en kommunist. Det som kanskje først og fremst lyder litt absurd og komisk, kan vise seg å bli noe ganske farlig: Framfor å måtte forsvare seg, kan AfD bare skyve skylden over på noen andre. At det rett og slett er løgn, trenger ikke å spille noen rolle.

«Historien gjentar seg», er en klisjé som ikke holder vann: AfD henter utvilsomt mye av retorikken og ideene sine fra 1930-tallets Tyskland, men det finnes også noen betydelige forskjeller. For eksempel interesserer AfD seg mest for hva som skjer innad i landet, og har i motsetning til nazipartiet, NSDAP, ikke ytret noe ønske om å ekspandere Tyskland, og annektere andre lands områder. Ei heller hadde en som Alice Weidel, gift med en srilankisk-adoptert sveitsisk kvinne, noensinne steget til topps. AfD, stiftet i 2013, er et produkt av nåtiden.

Å undervurdere hvor kort vei AfD har til regjeringsmakt, er like uansvarlig som å undervurdere hvor kort vei de har til å oppløses. De store partiene, CDU og SPD, må i stadig større grad akseptere og venne seg til å være avhengig av støtten og samarbeidet til flere, mindre parti. Ettpartiregjeringer hører fortiden til, samarbeid blir derfor stadig viktigere. Akkurat nå er det få vellykkede samarbeid i sikte.

Jeg tar meg en siste kikk på togstasjonen i Tyskland med flest perronger, går helt til enden på den ytterste, før jeg endelig finner setet mitt i et smekkfullt søndagstog til Wien. Etter noen minutter, begynner toget å gå, og Tyskland ruller med av gårde bak meg. Da er det bare å vente på søndagens resultat.

Noen lenker

Prognosene fra die Zeit: https://www.zeit.de/politik/deutschland/umfragen-bundestagswahl-neuwahl-wahltrend

Øl i Duisburg: https://www1.wdr.de/nachrichten/ruhrgebiet/duisburg-freibier-briefwahl-100.html

Sarah-Lee Heinrich: https://nd.digital/editions/nd.DerTag/2024-10-16/articles/15178713

Ungdomstrendstudie, som viser hva de mellom 18 og 29 ønsker å stemme på: https://www.sueddeutsche.de/politik/trendstudie-zur-bundestagswahl-afd-und-linke-ziehen-die-jugend-an-li.3204491