Pga tekniske problemer kommer bildene fra konserten litt senere

Lørdag 13. September 2025 spilte Valkyrien Allstars konsert i Sentrum Scene etter å ha utgitt sitt nyeste album "Venter på noen som venter på noen".

Andreas og Joachim fra Skumma Kultur (én ny, og én gammel fan) dro for å anmelde konserten.

Lyset står på
Ulikt fra andre konserter jeg har vært på i Sentrum Scene, så åpner bandet konserten med lysene i salen påskrudd. For meg opplevdes det som en slags invitasjon. De spiller den melankolske, fine og allsangvennlige åpningslåta fra den nye skiva til bandet: “Blanke morran”. Det erfarne og rutinerte publikumet synger sammen med Tuva og bandet fra første strofe. Allerede da skjønner man at dette ikke er en liste med sanger som Valkyrien skal fremføre for en gruppe mennesker, men heller nettopp det som skiller dårlige konserter fra gode: et helt eget samspill mellom publikum og artist. Personlig kunne jeg ikke teksten her, så jeg nynnet med og koste meg uansett.

Hun drikker samme øl som meg!
Da kveldens andre sang, den mer tekstlig og musikalsk krevende, “Ingenting så tungt” kommer er lysene dempet og Tuva Syvertsen er i sitt ess. Om hun rapper sangen, synger den, eller forteller den som en historie, kan jeg egentlig ikke svare på. Jeg sto sjokkert gjennom alle de seks minuttene og kunne ikke begripe hvordan Syvertsen klarer å fremføre sangen så perfekt- uten å se ut som hun bryr seg engang. (Riktignok ser det ut som om hun ikke bryr seg på den kule, avslappa måten.) Før sangen rekker å bli ferdig plukker hun opp en Ringnes Lite og tar en stor slurk- og jeg vet ikke om det er fordi jeg sto 5 meter unna og drakk en Ringnes Lite selv, men dette forsterket den folkelige følelsen for meg, og gjorde at jeg opplevde båndet mellom artist og publikumer som enda sterkere. Om de andre i rommet følte på det samme, selv om de drakk vanlig Ringnes (eller eventuelt et overpriset glass rødvin) kan jeg ikke fortelle deg, men jeg kan gjette at svaret er “ja” der også.

Erik Sollid får skinne på vokal under den dritfine “Er du ensom har du meg”, før de stuper hodet-først inn i publikumsfavoritten “Midstripa” (I ettertid er det kanskje ikke en publikumsfavoritt, men heller min favoritt). Den såkalte publikumsfavoritten har lange verselinjer med rim etter rim, og lite rom for pustepauser. Syvertsen bryr seg ikke og fremfører hele som om det er verdens letteste sak. Og det slutter ikke her! Som en overraskelse for absolutt ingen på dette punktet fortsetter hun å imponere i den faktiske publikumsfavoritten “Slutte og byne”. Her skiller de kule fansene i rommet som har giddet å lære seg hele sangen, fra de litt mindre kule (meg selv inkludert). Uansett prøver alle sammen å henge med på teksten mens bandet gønner på og Syvertsen spiller pianosolo med en hånd og drikker en slurk av Ringnesen sin med den andre. Jeg tar en slurk samtidig. På mange måter drikker vi sammen i det øyeblikket. Tuva Syvertsen og meg.

Åtte strenger igjen og en dritgod sang
Moren min sa en gang da jeg skrudde på den nye låta “Ladi dadi du kan like et party” i bilen: "det er kanskje litt vel?" Og det kan du tenke mamma, men jeg og resten av Sentrum Scene syntes det var helt sinnsykt fett. Så hvem sløser tiden sin på å skrive anmeldelser for en studentradio nå?
Under soloen her tok selv Tuva et øyeblikk for å filme det sinnssyke som skjedde på scenen da bandet tok av.

Enda et høydepunkt (av mange) var da bandet foreslår “å ta en springar” og leverer “Lyseblått” på helt fantastisk vis! Og til tross for at en av strengene på hardingfela til Syvertsen ryker gir hun publikum et blunk og spiller videre. Hun har jo tross alt åtte fungerende strenger igjen. Det er da mer enn nok!

Det fremstår som genuint (fordi det er det)
Da vi var litt over halvveis hadde bandet invitert inn oppvarmerne Hekate på scenen for å kore til resten av konserten, og jeg tror alle andre i rommet var like overrasket som meg over at de ikke hadde hatt noen til å kore for seg allerede. Det sier nemlig litt om nivået bandet leverer på, og det utrolige lydbildet de skaper med kun 5 stk. Et typisk kjennetegn i Valkyriens sanger er flerstemte harmonier, noe som ikke alle klarer å gjenskape like godt på scenen som de gjør i studio. Heldigvis kan jeg si at Valkyrien (på lik linje med band som No.4) ikke bare gjør det like godt, men enda bedre på scenen. Om det er imperfeksjoner å finne i vokalene er det en styrke til opptreden, og ikke en svakhet i dette tilfellet- ikke bare fordi jeg er nyfrelst Valkyrien-blodfan, men fordi det fremstår som genuint. Noe som kanskje mangler i mange andre konserter fra norske artister om dagen som velger playback fremfor risikoen som ligger i å prøve seg live foran Sentrum Scene.
En av de siste låtene som blir spilt, “Lakenskrekk og Hakeslepp” er et prakteksempel på hva som gjorde konserten så god. Både de nevnte vokalene, men også de dyktige instrumentalistene og det massive folkemusikk-lydbildet der hele bandet får skinne og vise hva de har å by på.

Playback og live autotune har nok aldri vært et alternativ for Valkyrien Allstars-
og takk gud for det.

Tekst av Andreas Hjorthaug Vege
Bilder av Joachim Jernberg (Kommer snart)