Yorgos Lanthimos, mannen bak "Killing of a sacred deer" og Noir-favoritten "The lobster" er tilbake, denne gangen med et kostymedrama med tre fremragende kvinner i spissen.

"The favourite" er satt til tidlig 1700-talls England. Mesteparten av handlingen utspiller seg på slottet til Queen Anne under britenes krig med franskmennene over den spanske tronarvingen. Queen Anne, spilt av Olivia Colman, sliter med sykdom, og kongeriket blir styrt de facto av hennes nære venn Sarah, Lady of Marlborough (Rachel Weisz). Inn i bildet kommer Sarahs kusine Abigail (Emma Stone), og de blir etter hvert fanget i en kamp om dronningens oppmerksomhet og innflytelse.

Filmen utmerker seg på utallige punkter. Den har et spesielt interessant uttrykk, der naturlig lyssetting, utradisjonelle kameravinkler og spenstig klipping gjør at kostymedrama, som for noen kan virke litt traust, får et velfortjent ansiktsløft. "The favourite" tar seg selv ikke for seriøst, selv om filmskapningen er intet annet enn svært dedikert og mesterlig.

Nicholas Hoult i den fantastisk latterlige rollen som partileder Mr. Harley. Foto: 20th centurty fox

Spesielt "The lobster", men også delvis "Killing of a sacred deer", er satt i et alternativt univers, noe man kanskje også kan hevde med "The favourite". Et univers der vi får se kvinner på 1700-tallet handle og snakke på måter de ikke kunne på den tiden. Anakronismen minner delvis om Sophia Coppolas "Marie Antoinette", og tilfører filmen bredere dimensjon som er svært berikende, både i det visuelle og i historiefortellingen.

Rachel Weisz får det til å virke selvfølgelig at kvinner gikk i herreklær og skjøt på duer. Foto: 20th Century Fox

Lanthimos er kjent for bekmørk humor, hvor absurditet står sentralt. "The favourite" er intet unntak, der karakterene er latterlige og karikerte på det ene øyeblikket, men utrolig flerdimensjonelle og menneskelige i det andre, noe som gjør god komedie og god film. Spesielt utmerker Olivia Colman seg for sin tragiske tolkning av den plegede dronningen. I motsetning til filmer med lignende tematikk, blir ikke karakteren hennes stående igjen som kun "den triste, manipulerte maktpersonen", men man sympatiserer med henne, tross den negative fremstillingen. Dette har mye med godt manus og knall god regi å gjøre, men vel så mye med den svært overbevisende Colman. Emma Stone og Rachel Weisz er stødige som alltid.

Colman har allerede vunnet en Golden Globe, kan Oscarene bli neste? Foto: 20th Century Fox

Det jeg derimot vil trekke filmen for, er at den føles litt lang. Den varer i to timer, men føltes ut som om den kunne blitt kuttet med hvert fall 20 minutter, for å gjøre den enda litt mer stram og presis. I tillegg, til tross for at den føltes for lang, satt jeg igjen med en slags sult. Jeg ønske meg mer, men ikke på den gode måten. Når rulleteksten kom, kjente jeg at jeg ikke var helt tilfredsstilt. Dette kan være mye på grunn av Stone sin karakter Abigail, som på sett og vis skulle være hovedkarakteren, men som etter min mening fremstod som platt og forutsigbar. Jeg vet ikke helt hva jeg er sulten på, men det er noe. Men kanskje det var det som var poenget hele tiden.

8/10

Foto: 20th Century Fox

Toppfoto: 20th Century Fox