Onsdag 5. juni inviterer Oslo Pix til forpremiere av "Skal dere gå allerede?", den nyeste filmen til Mona Hoel. Gjennom hovedkarakteren Elin, skildrer Hoel en historie om ensomhet, forsømmelse og omsorg.

I forkant av visningen tok jeg trikken til Frogner for å besøke Mona på hjemmekontoret hennes. Utenfor leiligheten ser jeg en katt i vinduet. Jeg ringer på og blir vist inn i stuen hvor hun for tiden designer plakatene til filmen på egenhånd.

Hvordan kom denne historien til deg?

— Jeg har en datter selv, som har vært ung og jeg har blitt kjent med hennes medelever på skolen og fått en slags innsikt i at det kanskje er mye omsorgsbrist. Det er nok kjernen til at jeg ønsker å ta tak i dette. Når ungene blir tenåringer, det er da man burde ha mamma eller pappa ledig. For det er da de store dilemmaene dukker opp. Det er da det trengs oppfølgning, og jeg føler vel at sånn som samfunnet er nå, at det er da det er minst oppfølgning.

Du skal være stor nok til å takle det meste selv og at du kanskje blir sittende alene med veldig store avgjørelser som du ikke er i stand til å ta og det kan komme inn andre som har føringer på hvordan du burde leve. Det er vel sånn med de fleste filmene mine. De kommer til meg og denne historien bare ba om oppmerksomhet og ble til på en veldig fin måte.

Kan du fortelle litt om arbeidsprosessen din?

— Jeg lot ingen lese manuset. Jeg castet disse folka, og det som var veldig sentralt for meg i denne fortellingen var at jeg skulle holde kamera selv. Jeg skulle søke. Jeg visste hvor jeg ville, men jeg ville at det skulle frembringes til aktørene underveis. Det var veldig spennende.

Jeg ville ha en leilighet som jeg kunne male ned til grønt, for å så å renovere den til hvit. Det var kjempeviktig. Så location var aller, aller første del av en sånn stor prosess. De som spiller malerne i filmen, de gjør faktisk jobben. Jeg ville ha så lite team som mulig. Jeg har jobba med veldig mange flinke fotografer i min tid, men noe i denne historien sa at nå skal du se hvor ditt øye tar deg hen i denne prosessen. Det samspillet mellom øye mitt og de aktørene jeg hadde plassert i denne leiligheten og det som skulle skje, var for meg en oppdagelsesreise.

Foto: Freedom from Fear

Hva føler du om å være valgt ut som en del av "Norsk Indie"-seksjonen til Oslo Pix?

— Jeg syns det er veldig deilig å være en del av det indieprogrammet. Helt siden jeg begynte å lage film i 1982, så har jeg jobba independent, uten å egentlig vite det selv. Det er vanvittig frigjørende å lage film sånn som jeg alltid har gjort. At den nå blir ferdig og at den blir valgt ut til Oslo Pix, det betyr masse. For det er i grunn det landskapet jeg trives og blomstrer i aller mest. Også er det selvfølgelig sånn at hver historie har sin kropp, sine forutsetninger, og det er veldig viktig for meg.

Jeg gledes over at det fins festivaler med filmer laget på en mobiltelefon, for jeg tror på at det er formidlingen som veier tyngst uansett. Det spiller ingen rolle hvor mange tekniske hjelpemidler og hvor mange dyre duppdietter man bruker hvis ikke historien kommer fra hjertet.

Det at man kan lage en spillefilm med mobiltelefonen, hva forandrer det?

— Jeg tror det forandrer alt, det må forandre alt. Det å tviholde på en gammel struktur er bare av frykt for det nye, tenker jeg. Film er en veldig ung kunstform hvis du sammenligner med musikk. Det er litt det der å skjønne at vi må videre. Nå er kunstformen film moden for det. Nå har vi vært i klassisismen, hvis du sammenligner med kunstmalingen, lenge nok. Nå skal det komme en Marikken Halle og nå skal det komme en Paul Tunge. Nå er det på en måte nye tider fortellinger og nye rammer. Publikum skal få se ting med nye øyne. Derfor er Oslo Pix ekstremt viktig, og derfor er independent filmen helt fatalt viktig.

Oslo Pix varer fra 3. - 9. juni. Her finner du mer info om visningen og festivalen.