Skumma Kultur overvar premieren på Verdens Beste Show på Latter.
Bare Moro Impro (BMI) har siden studietiden i Bergen etablert seg blant landets humorelite. Christian Mikkelsen, Olav Svarstad Haugland, Leo Magnus de la Nuez og Emil Lystvedt Berntsen har alle etablerte navn på TV, scene og radio, men BMI har heldigvis fortsatt prioritet. Etter egen TV-serie på NRK, podcast og utallige improshows står de nå klare med sin egen forestilling på Latters hovedscene. For å gjøre ambisjonsnivået tydelig overfor seg selv og publikum har de like gjerne kalt forestillingen "Verdens Beste Show". Det er en utfordring BMI tar på strak arm.
I starten av showet får vi presentert en ordsky over hva det norske folk mener verdens beste show burde inneholde. På listen står blant annet parodier, Truls Svendsen og håndballjentene. Med unntak av en hyllest til Kjersti Grini vender BMI seg heldigvis vekk fra det oppskriftsmessige, og presenterer det de selv mener skal til. Resultatet er imponerende.
Det er tydelig fra starten at dette ikke er en typisk BMI-forestilling. De vanlige improlekene er byttet ut med skrevne sketsjer, og hele forestillingen bærer et slags revypreg. Likevel er det ikke alltid snakk om rene, enkeltstående sketsjer. Sketsjene har ofte glidende overganger til den neste, og alt flyter sammen på en måte som gjør at showet alltid går fremover. Dette gjør at de drøye 90 minuttene forestillingen varer flyr avgårde, og etterlater meg sulten etter mer.
Sketsjene er til tider utrolig velskrevne og morsomme. Særlig når Olav presenterer sin versjon av musikalen "Hamilton", basert på Dagfinn Høybråten, blir jeg aller mest sittende fascinert over hvor gode tekstene er og hvor bra rappere de viser seg å være. Andre sketsjer, som deres versjon av "Ikke lov å le" med Martin Ødegaard og Edvald Boasson Hagen i panelet, er så morsomme at jeg holder på å dette ut av den svært komfortable stolen. David Attenborough-dokumentaren om Kilemannen og sangen om Instagram-captions er også svært gode.
Alt er likevel ikke helt på topp. Enkelte sketsjer, som den om en lydmann uten kontroll og en juleavslutning på Nesodden barneskole, lener seg vel mye på en type slapstick-humor. Sketsjene er morsomme, men resten av showet viser at dette er en type humor de ikke trenger å lene seg på. Dette bryter flyten i forestillingen, men ikke så mye at man ikke blir dratt tilbake så fort neste sketsj er i gang.
Har jeg vært vitne til Verdens Beste Show? Utvilsomt. Var det verdens beste show? Kanskje ikke, men jeg tror du skal lete lenge etter så tettpakka underholdende 90 minutter på en norsk scene denne høsten.
Toppfoto: Privat