For andre gang på knapt en måned er Brad Pitts ansikt igjen å se på kino. Denne gangen som hovedrollen i James Grays nye film, Ad Astra.

I den nære fremtid blir jordas elektriske systemer ødelagt av kosmisk stråling. Astronauten Roy McBride (Brad Pitt) blir valgt til å reise på et topphemmelig oppdrag for å stanse strålingen fra å ta livet av flere mennesker. Det han ikke vet er at det er hans far, Clifford McBride (Tommy Lee Jones) som blir beskyldt for å stå bak strålingsangrepene. Selv har Roy antatt at faren har vært død i flere år, etter at farens romskip mistet kontakt med jorden 16 år tidligere.

På samme måte som andre filmer satt i verdensrommet, så er dette en veldig estetisk pen film. Den er ren i formen, der filmskaperne bruker verdensrommet til sin fordel. Både stillhet og tomhet er aktive virkemidler som styrker enkelte actionscener. For mye skryt kan jeg ikke gi, ettersom dette over få filmer nærmer seg en etablert sjangerkonvensjon. Likevel er ikke disse grepene nok til å trekke filmen ut av kjedsomheten.

Bilde: Twentieth Century Fox

Det blir raskt klart at filmen har liten interesse av å la seeren selv utforske og forstå båndet mellom senior og junior McBride. Istedenfor har filmskaperen valgt at dette skal foregå med at Brad Pitts dystre og deprimerende fortellerstemme. Hadde fortellerstemmen vært et engangstilfelle, ville det vært greit, men dessverre lener filmen seg på at du konstant blir fortalt hva som skjer og hvorfor det skjer. Show, don't tell-prinsippet har blitt slengt ut vinduet fra første minutt.

Dårlig fremførelser eller dårlig regi?

Det er noe som har gått alvorlig galt når stemningen skulle etableres. Selv klarer jeg ikke å bestemme meg for om regien har mesteparten av skylden eller om skuespillerne ikke ga nok av seg selv. Hovedproblemet er at man aldri blir kjent med karakterene. Dette blir spesielt åpenbart i en av de mange tilfellene der karakterer dør.

Filmen i seg selv er delt opp i tydelige sekvenser basert på hvor hovedkarakteren befinner seg. Vi har da sekvenser som "det som skjer på jorda", "det som skjer på månen" osv. Sammenhengen mellom sekvensene er svake, da ingenting fra tidligere i filmen noen gang blir tatt opp igjen. Mange løse tråder som aldri blir knytt.

To karakterers "Five Minutes of Fame". Bilde: Twentieth Century Fox

Film uten sjarm

Det er tydelig at Ad Astra ønsker å assosiere seg med filmer som The Martian, Interstellar og Gravity. Men ikke la fasaden lure deg. Dette er et tomt skjell av en film. De gangene action og spenning blir slengt din vei er det i beste fall kjedelig, i verste fall komisk dårlig. Den surfer på populariteten til Sci-Fi-sjangeren, uten å egentlig bidra til den.

Kjedelig historie og karakterer man aldri forstår seg på er en ufattelig dårlig kombinasjon.

Jeg gir Ad Astra to tomler ned.

2/10

Toppbilde: Twentieth Century Fox