Mirjam er verdensmester i freestyle disco-dans, og stedatteren til lederen for den moderne frikirken, Friheten. Mens hun balanserer trening og arbeidet i menigheten, begynner hun etterhvert å tvile på både seg selv som idrettsutøver og på troen sin.

Regissør Jorunn Myklebust Syversen er tilbake, etter anmelderfavoritten “Hoggeren” fra 2017, og denne gangen har hun med seg langfilmdebutant Josefine Frida, bedre kjent som SKAM-Noora, i hovedrollen. Hun støttes godt av Nicolai Cleve Broch, som gjør en av sine beste roller som Mirjams stefar, Andrea Bræin Hovig og Kjærsti Odden Skjeldal. Filmen er basert på samtaler Myklebust Syversen har hatt med mennesker som har trukket seg ut av religiøse menigheter, og Josefine Frida har også tatt del i gudstjenester i frikirker for å forberede seg til rollen. “Disco” er kunstnerisk filmet og gir den tvilende Mirjam mye tid på skjermen.

(Bilder hentet fra Mer filmdistribusjon)

Filmen forteller en historie uten definitive svar, og er et portrett av en ung og sårbar jente som ikke får rom til å stille spørsmålene som tynger henne. Den bærer preg av autentisk håpløshet og det blir tydelig hvor vanskelig det kan være for barn og unge å søke hjelp utenfor et miljø de forventes å være en del av. “Uferdigheten” av Mirjams historie viser seg i filmens kunstneriske uttrykk og utradisjonelle dramaturgi, med mange vakre, stille bilder og en åpen slutt. Det gjør “Disco” til en litt annerledes film, men formatet passer godt til å skildre Mirjams voksende tvil.

Atmosfæren i dansekonkurransene og i menigheten virker kanskje veldig forskjellige ved første øyekast, men jo nærmere man kommer, jo likere blir de. Blinkende lyskastere, røykmaskiner og basstung musikk preger begge miljøene, og det blir etterhvert tydelig at det handler like mye om falsk, flashy fasade i livet rundt menigheten, som det gjør i discodans. Som seer er det veldig spennende å få være flue på veggen i to så uortodokse miljøer.

Dessverre er tvilen litt for tung for Josefine Frida å bære. Hun spiller godt når hun får være alene og kontemplerende, men overbeviser ikke om at hun er mer mangfoldig enn Noora, rollen som står i fare for å bli den mest definerende rollen i karrieren hennes.

6/10