En kartlegging av fem helseprofesjonsutdanninger har funnet at hverken kjønnsperspektiver eller kvinnehelse er systematisk integrert i disse utdannelsene.
I april publiserte Kilden kjønnsforskning.no rapporten Kjønn og kvinnehelse i helseprofesjonsutdanninger. Rapporten kartlegger hvordan og i hvilken grad kjønnsperspektiver og kvinnehelse vektlegges på studiene medisin, sykepleie, psykologi, vernepleie, og fysioterapi. Med kjønnsperspektiver menes både de generelle sosiale forholdene, som kjønnsrollenes betydning for helsen, og biologiske kjønnsforskjeller. Kvinnehelse er et eget kunnskapsfelt som handler mer spesifikt om sosiale og biologiske forhold knyttet til kvinnekroppen. Rapporten konkluderer tydelig med at denne tematikken ikke dekkes godt nok av læringsmålene tilknyttet studiene.
Handler om liv og helse
Grete Herlofson er generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening, som har vært med på å finansiere rapporten. Hun forteller at de ønsket å bedre forstå hvorfor det er så lite forskning på kjønnsperspektiv og kvinnehelse. Dette var nemlig funnet i rapporten Hva vet vi om kvinners helse? fra 2018.
– Rapporten fra 2018 fant at det var ekstremt lite forskning på disse tingene. Det gjorde at vi ble nysgjerrige på hva folk lærer i utdanningene, før de eventuelt begynner å forske.
– Hva fant dere at utdanningene manglet?
– Det mangler et systematisk fokus på kjønn. Og det er mangel på kunnskap om viktigheten av det, forteller Herlofson.
Hun forteller at kvinner ofte opplever andre typer helseplager enn menn, eller rammes ulikt av helseplager. Derfor kan mangel på kjønnsspesifikk kunnskap hindre folk av forskjellige kjønn i å få likeverdige helsetjenester.
– I verste fall kan det føre til at liv og helse går tapt, sier hun.
– I praksis opp til det enkelte studiet
Rapporten om helseprofesjonsutdanningene er skrevet av seniorrådgiver ved Kilden kjønnsforskning.no Trine Rogg Korsvik. Hun har samarbeidet med en referansegruppe bestående av forskere og forelesere ved lærestedene som ble undersøkt. Korsvik så på den felles rammeplanen for disse fagene og på de nasjonale retningslinjene, og fant i begge tilfeller at kjønn kun var nevnt én gang, da i forbindelse med ikke-diskriminering.
Videre så hun på læringsmålene til de individuelle studiene og på obligatorisk pensum.
Korsvik forteller at alle studiene hadde noe pensum som handlet om kjønn, men at kunnskap om betydningen av kjønn for helsen ikke var fastsatt som overordnet læringsmål.
– Da blir det i praksis opp til hver enkelt lærer hvor stor vekt de legger på dette.
I en pressemelding skiver direktør i Kilden kjønnsforskning.no Linda Rustad at håpet er at rapporten skal kunne bidra til at kjønnsperspektiver og kvinnehelse får en mer sentral plass i læringsmålene til de enkelte helseprofesjonsutdanningene.
Diffuse symptomer eller mangel på kunnskap?
Korsvik forklarer at en konsekvens av at det ikke forskes og undervises nok om kvinnehelse er at den manglende kunnskapen kan ende opp med å møte kvinner når de ber om hjelp fra helsevesenet, slik at de ikke får god nok hjelp.
– Kvinner opplever ofte å ikke tatt seriøst når de forteller om smertene sine, sier hun
Rapportforfatteren trekker frem det høye sykefraværet hos kvinner. Det blir ofte forklart med at kvinner gjør mer husarbeid enn menn eller at de tar på seg mer slitsomme jobber, for eksempel som helse- og omsorgsarbeidere.
– Det ligger nok mye i denne argumentasjonen, men mange kvinner har også utmattelsessykdommer som det ikke er forsket nok på, sier Korsvik.
Hun mener man må spørre seg selv om hvorvidt man betegner symptomene på slike sykdommer som “diffuse” fordi de faktisk er vanskelig å få grep om, eller om det rett og slett er fordi vi ikke har nok kunnskap om dem.
Generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening Grete Herlofson er enig.
– Det er ikke rart at kvinner har høyt sykefravær når man ikke forsker på hvorfor de er syke, sier hun.
– Vi møter ofte en argumentasjon om at “jammen menn dør jo tidligere enn kvinner”. Og ja, det stemmer. Menn dør og kvinner lider, sier Herlofson.
Hun peker på at opptil 1 av 10 kvinner får store smerter hver måned på grunn av den lite kjente sykdommen endometriose, hvor livmorslimhinnen legger seg utenfor livmoren, noe som ofte gir intense smerter under menstruasjonen.
– Det vi vet er at det meste av forskningen har blitt gjort på menn, at man ikke har tatt hensyn til kjønnsperspektiv når man har gjort forskningen og at vi derfor har store kjønnsforskjeller i helsetjenestene.
– Ikke nok med kvinnelige studenter – det trengs kvinneforskning
– Tror du at et økt fokus på kjønnsperspektiver og kvinnehelse i disse utdannelsene vil føre til at det forskes mer på kvinnehelse?
– Ja, det tror jeg. For studenter blir jo interessert i det de er lært opp til. Det du får dybdekunnskap om gjennom utdanningen din, kanskje gjennom en professor som brenner litt ekstra for det, blir gjerne det du ender opp med å få et engasjement for på sikt, sier Herlofson.
Hun forteller at noen mener at dette kommer til å løse seg selv fordi det er en overrepresentasjon av kvinner på medisinstudiet, men understreker at det er helt avhengig av to ting: At kvinner går videre og tar en doktorgrad slik at de faktisk forsker, og at de fortsetter å være opptatt av kvinnehelse selv om de går inn i et miljø hvor det allerede finnes tradisjoner for hva det er knyttet status til å forske på.
– Dessuten må de gå videre og bli overleger. De må ta lederstillinger sånn at de kan dele kunnskapen sin. Her er kvinner fortsatt underrepresentert, legger hun til.
– En feministisk kampsak å få kunnskap om egen biologi
I rapporten understrekes viktigheten av å se på samfunnsforhold og biologiske faktorer i sammenheng. Rapportforfatter Korsvik forteller at det særlig er de biologiske kjønnsforskjellene som ikke har med reproduksjon og kjønnsorganer som uteblir.
– Man er jo mer vant til å høre feminister understreke at det ikke er store biologiske forskjeller mellom kjønnene. Hvordan fører man den motsatte argumentasjonen uten å undergrave den første?
– Historisk sett har kvinners biologi blitt brukt som argument mot rettighetskampene våre. For eksempel har kvinner blitt fortalt at det faktum at de har livmor gjør dem for irrasjonelle til å ha stemmerett, eller at hormonene våre gjør oss for emosjonelle og ustabile til å kunne ha lederroller, sier hun.
– Derfor er det ikke så rart at det er vanskelig å snakke om biologiske kjønnsforskjeller, men det trenger ikke å stå i motsetning til den feministiske kampsaken. Tvert imot vil jeg si at det er en feministisk kampsak å få mer kunnskap om kvinners biologi.
Korsvik forteller at hun ikke selv hadde vært klar over at menn og kvinner kan ha forskjellige symptomer på hjerteinfarkt før hun begynte å jobbe for Kilden kjønnsforskning.no for tre år siden.
– Fordi hjerteforskningen tradisjonelt har hatt mannen som norm, har kvinners symptomer på hjerteinfarkt gått uoppdaget hen. Jeg vil si at det må være en feministisk kampsak å forhindre at kvinner skal drive å dø av hjerteinfarkt på grunn av manglende kunnskap, sier hun.