The French Dispatch er akkurat det du forventer

Nok et visuelt mesterverk, men hva mer?

Nå som Wes Andersons nyeste film "The French Dispatch" endelig er ute, kan man absolutt skjønne hvorfor han er en av verdens største filmskapere. Dette er kanskje hans mest ambisiøse prosjekt til nå, og kan sees på som forgjengeren "The Grand Budapest Hotel" på steroider; enda rarere, enda mer sentrert, enda mer «Wes». Men lurer det seg noe mer under all estetikken?

Som tre kortfilmer

Å i det hele tatt skulle fortelle hva "The French Dispatch" handler om er vanskelig. Vi møter journalisten Arthur Howitzer Jr. (Bill Murray), som driver en amerikansk avis i en fiktiv fransk by. Gjennom filmen blir vi introdusert til en rekke karakterer som jobber der, og vi får se tre separate historier som har blitt publisert i avisen. Sånn sett kan man si at "The French Dispatch" kan sees på som tre kortfilmer, hver av dem med sitt helt eget karaktergalleri og unike historie.

Dette fører oss også til filmens største problem. For hvordan skal man bli ordentlig glad i karakterene, når hele filmens karaktergalleri skiftes ut hver halv time? Svaret er at man ikke gjør det, og det er her "The French Dispatch" ikke klarer å levere.

Karakterene er todimensjonale stereotyper; de er tegneseriefigurer, ikke mennesker. Dette er en måte å skrive karakterer på vi har sett i Anderson sine tidligere filmer også, men det er vanskelig å akseptere når vi får være så kort med hver av dem. Du kommer aldri til det punktet hvor tegneseriefiguren endelig blir menneskelig, før vi får helt nye karakterer å forholde oss til.

For mange kjente fjes

På laget har Anderson fått med hele Hollywood. Man får Timothée Chalamet, Bill Murray, Tilda Swinton, Adrien Brody, Frances McDormand, Jeffrey Wright, Edward Norton, Willem Dafoe - og listen bare fortsetter. Kvantiteten av stjerner blir nesten parodisk, og du begynner å lure på om Anderson gjør det bare fordi han kan. Dette stjernegalleriet tar nok mer fra historien enn det gir, og når Saoirse Ronan dukker opp for å si fire replikker, er det knapt mer enn et distraksjonsmoment.

Flere spiller en versjon av seg selv som vi har sett før. Bill Murray sin karakter er nesten identisk de han har spilt i Andersons filmer tidligere, men det er en figur som funker. Størst inntrykk gjør nok Frances McDormand, som spiller en journalist som blir en del av saken hun dekker, på en humoristisk måte som kler Anderson sitt univers.

Som et barn på juleaften

Filmen består av flere fantastiske enkeltscener og deler, hvor hver «kortfilm» har sitt eget budskap og sin egen konklusjon. Man blir rørt og revet med, men akkurat ikke lenge nok, før vi får servert noe nytt. Zeffirelli (Chalamet) på en motorsykkel, en biljakt som blir til tegnefilm, kjemien mellom Léa Seydoux og Benicio del Toro, den gjennomgående humoren og lettheten i mørke situasjoner. Det er mye bra å hente her. Men som et barn som har fått for mange gaver på julaften, blir jeg overveldet og ute av stand til å sette pris på alt det gode.

Det blir for mange ekstravagante sett, for mange perfekte bilder, for mange morsomme karakterer, for mange referanser, for mange replikker, for mange inntrykk. Man blir som seer sittende igjen litt blind, funderende på hva man egentlig har sett.

Hva handler den egentlig om?

Selv har Anderson sagt at filmen er en hyllest til journalister, som kjemper for å skrive det de vil skrive. Den er inspirert av Andersons kjærlighet for avisen The New Yorker, og inneholder flere referanser til virkelige hendelser og personer. Kanskje er det hele en homage til fortellerglede, og viktigheten av å fortelle andres historier. Men budskapet svømmer for livet i havet av digresjoner, og den vonde sårbarheten han demonstrerte i hans tidligere filmer "The Royal Tenenbaums" eller "The Darjeeling Limited" får vi aldri her.

The French Dispatch er nok dessverre mer forglemmelig, da karakterene og deres historier ikke lykkes i å røre seeren i like stor grad. Men så er kanskje heller ikke det poenget. Kanskje er det håndtverket i seg selv som skal treffe seeren? Det delikate filmspråket, og hans fantastiske evne til å bygge ekstravagante verdener, ulik noe annet som lages i dag? Kanskje handler det om selve lysten hans til å ville fortelle de små historiene, uavhengig av om seeren vil ha det?

Dette er kanskje akkurat det man hadde forventet fra Wes Anderson, men det i seg selv sier jo at den er verdt å se.

Noir Score: 6.5 av 10

"The French Dispatch" kommer på kino fredag 22.oktober. Vil du lære mer om Wes? Hør Nova Noir sin «Wes Anderson spesial" her eller i din podcast app.