Kaos, sugaring og kvartlivskrise

Emma Seligmans intense debutfilm «Shiva Baby» føles som en blanding av «Girls» og «Carrie».

Da Emma Seligman lagde «Shiva Baby», basert på kortfilmen med samme navn, hadde de lite penger og lite erfaring. Innspillingen fant sted på en Airbnb, og de filmet hele greia på 16 dager i en sommerferie. Basert på dette skulle man trodd at resultatet bar preg av dårlig tid og lite ressurser, men dette er heller beviset på at det går an.


FOTO: Emma Seligman.

I filmen møter vi Danielle (Rachel Sennott), 22år og uten anelse om hva hun vil. Hun har en bachelor hun ikke kan bruke til noe, foreldrene betaler husleia og på fritiden er hun en «sugar baby», som ligger med folk for penger. Når hun møter «sugar daddy»-en sin Max på en Shiva (en tradisjonell jødisk begravelse), blir familiesammenkomsten til et mareritt hun ikke kan rømme fra. Hun dras mellom foreldrenes forventninger og nysgjerrige slektninger, samt følelsen av å ikke være tilstrekkelig i livet. I tillegg dukker ekskjæresten Maya opp, og Danielle blir tvunget til å forholde seg til virkeligheten av eget liv og valgene hun har tatt.


FOTO: Emma Seligman / Danielle og "sugar daddy"-en hennes Max.

Usympatisk klaustrofobi

«Shiva Baby» er fra ende til annen intens, klaustrofobisk og vond. Omtrent hele filmen tar sted i begravelsen (shivaen) til en av Danielles fjerne slektninger , hvor vi ser Danielle rømme fra rom til rom i huset som stadig føles mindre og mindre. Alle vil ha noe fra henne. De diskuterer kroppen hennes, at hun pleide å være for tykk, at hun nå er for tynn, om hun har fått seg kjæreste enda, om hun skal få seg jobb snart; Danielle får aldri fred, og det gjør ikke seeren heller. Når Max dukker opp, går situasjonen fra forferdelig til enda verre. Denne klaustrofobien er utført så bra, at det er lett å glemme at dette er Seligmans regidebut. Danielle blir mer og mer desperat, og vi frykter hva som vil skje når hun sprekker. Selv om gjestene i Shivaen til tider er så intense at det kan bli parodisk, fungerer det i Seligmans univers - hvor alt er litt overdrevent og rart.

Men selv om filmen gjør en god jobb med å holde intensiteten oppe, er det tidvis vanskelig å skjønne hvor den vil. Jeg skjønner ofte ikke hva det er Danielle prøver på. Motivasjonen hennes er så uklar, at det flere ganger føles som om hele målet hennes er å selvdesturere. Dette gjelder spesielt i relasjonen med «sugar daddy»-en Max. Når Max sin kone og datter dukker opp i shivaen, prøver Danielle både å forføre han og å ødelegge han. Hun blir bare dratt mellom forskjellige impulser, og konsekvensene av dem. Selv om dette er et spennende grep, gjør det filmen retningsløs. Danielle, som ofte kan minne om den usympatiske karakteren Hanna Horvath fra Girls, irriterer meg - og det hindrer meg ofte i å synes ordentlig synd på henne. Jeg vil så gjerne være med på modningsreisen, men blir i stedet servert et kaos av svingninger jeg ikke skjønner hvor leder hen.


FOTO: Emma Seligman / Max sin kone, spilt av Dianna Agron.

Humor & horror

«Shiva Baby» kunne fort blitt for mørk og ubehagelig, om det ikke var for at den er så morsom. Det er en mørk komedie, full av rare scenarioer, morsomme kommentarer og overdrevne karakterer. Spesielt foreldrene til Danielle, spilt av Fred Melamed og Polly Draper, stjeler hele showet - og har en dynamikk og en utstråling som sjarmerer. Den humoristiske timingen bærer store deler av filmen, og klipperen Hanna Park - som heller aldri har klippet langformat før - gjør en knallgod jobb.

Et annet imponerende virkemiddel i filmen er musikken, som er komponert av Ariel Marx. Den minner mer om lydsporet til en skrekkfilm enn et drama, og er både guffen og unik. Seligman lar den få ta stor plass i filmen, og det er få scener helt uten musikk. I noen få tilfeller kan den bikke over til distraherende og overtydelig, men for det meste komplimenterer den den rare og absurde humoren i filmen, og bidrar til å gjøre dette til et eget univers.


FOTO: Emma Seligman / Danielle og foreldrene.

En ny stjerne

Denne rare skildringen av en familiesammenkomst «gone wrong», er om ikke perfekt - en solid debut. Uredd kaster den seg innom flere store temaer; «sugaring», feminisme, utroskap, forventninger, spiseforstyrrelser, religion, press. Det er en universell skildring av å være ung de fleste vil kunne relatere til, men også en spesifikk skildring av å være en jødisk kvinne som blir konfrontert med seksualiteten sin.

Den bikker over i å være så kaotisk, og å si så mye om så mange ting, at man kan bli sittende igjen litt tom. Hva var egentlig poenget med alt dette kaoset? Hvorfor gjorde hun det? Hva skal hun gjøre fremover?

Men det er også det som er litt forfriskende med «Shiva Baby». Danielle finner ikke nødvendigvis noen svar. Filmen er ikke belærende, dømmende eller konkluderende. Mest av alt er det en gjennomført skildring av emosjonelt kaos, og en fasade som rakner. Alle bør følge med på hva regissør Emma Seligman finner på fremover - det skal hvert fall jeg.

SCORE: 7 av 10

Vil du høre om film ukentlig? Sjekk ut Nova Noir i din podcast-app.