— Selv i fandens egen stemme må man mikse inn sin egen.

Anmeldelse: Nakkeknækker (DK) i Stengade, København, søndag 5. juni.

Spillestedet Stengate vest i København har sakte fylt seg opp med en sånn alderssprikende publikumsmasse du kun finner på bygdefester og metalkonserter (og kanskje Kate Bush etter den nye Stranger Things-sesongen). I en rekognosering av lokalet har vi vært innom doer som ikke vil låses, et kjellerrom hvor en guttegjeng som så ut som de gjorde seg klare til å tape UKM, og et av Nord-Europas få gjenlevende, og følgelig veldig streite, røykerom. Vi tygger på inntrykkene over en øl, før gulvet under føttene våre begynner å riste og vi skjønner at tiden er moden - nå skal det knekkes nakker.

Følelsen av død, vold og pur faenskap treffer rett i sjela når vi entrer lokalet. De puslete gutta fra kjelleren har tredd opp på scenen og tatt fandens stemme som sin egen. Det er ungdomsklubben fra helvete og alle bestemødres spøkelseshus. Og det er så deilig! Det tar omtrent ti sekunder før jeg ser bort på Skumma-redaktøren og klarer å overdøve levenet med et “Fuck å skrive notater, her skal jeg være med,” og leverer sekken med skrivesaker og lydopptaker i garderoben.

Foto: Sofie Martesdatter Granberg

Vokalisten har store planer for publikum, og gjør tegn til å åpne opp for en wall of death. Når en på første rad ikke følger med får han en sliten Vans i trynet, og raskt tar ti personer de skarve tre skrittene bakover til hver side som lokalet tillater. Her venter de lovlydig på droppet før de måker inn i hverandre. Denne piten blir, til stor skuffelse for undertegnede som ikke rakk å summe seg med, også den eneste ordentlige moshpiten gjennom kvelden. Neste forsøk er en circle pit, men nå har deltakertallet falt ned til syv-åtte personer og det føles omtrent like farlig som å spise klistremerket på eplet.

Men om dette skuffer guttene på scena, skjuler de det godt. De holder ikke bare koken, om noe øker energien underveis. De spiller akkurat så koordinert usamatemt som de skal, og peker oppover i death metal-sjangeren med noen små temposkift underveis. Brede tekniske ferdigheter på både gitar, trommer og bass dreper nesten de siste UKM-assosiasjonene. Likevel er det så smått noe prematurt over det hele.

Foto: Kristin Knutsen

Dette inntrykket ledes an av en fortsatt underutviklet growlestemme i front, men bak lurer følelsen av at de ikke helt har funnet sin egen greie enda. De gjør en mesterlig etterlikning av sjangeren, og man ser tydelig inspirasjon fra tidlig Mayhem eller Darkthrone. Kanskje er det bare at de er unge, langhåra skandigutter, greit nok det, men i en sjanger hvor image har så mye å si, må Nakkeknækker jobbe mer med å utvikle sitt eget. Selv i fandens egen stemme må man mikse inn sin egen.

Grunnlaget ligger heldigvis der, og selv om jobben som gjøres fra scena treffer høyt på skalaen, minner publikumet fremst på gulvet, som selvsagt er personlige kjenninger av bandet, om hvor unge de egentlig er. Det er denne gjengen som gjennom konserten holder det gående med fåfengte forsøk på ekte moshing, men ikke helt har taket på det enda. Mot dem jobber også én idiot i en opprevet muscle tee. Mellom målrettede kroppsangrep på det eldre publikumet langs veggene og vill veiving med helikopterarmer i et stadig økende tomrom foran scenen, får han også inn et dobbelt puppegrep på meg, som er eneste jente som har møtt opp i piten. Innen bandet er på siste låt har han effektivt omgjort resten av publikums aggresjon til aversjon.

Foto: Sofie Martesdatter Granberg

Hat mot denne idioten, tørr hals, stinkende lokale og post mosh-skjelving klarer likevel ikke å drepe følelsen som slo mot meg da vi trådte inn i det lille lokalet i Stengade. Nakkeknækker har en forståelse av sjangeren de spiller i ned til det makabre. De har det glimtet i øyet som du ikke er helt sikker på om betyr “slapp av, dette er bare lættis og etterpå skal jeg spise middag med bestemor” eller “når vi er ferdige her skal vi jakte og drepe bakgårdskatter”. Og selv om de trenger å finne noe eget — forhåpentligvis rundt middagsbordet til bestemor heller enn i en katteskalle — må de for satans skyld ikke gi slipp på det.

Toppfoto: Sofie Martesdatter Granberg