Filmfestivalen Mirage har nå rundet av sin andre årgang av dokumentarfestivalen. Jeg har besøkt, sett og vurdert om dette er en suksess. Svaret er et tydelig ja.

Selv om det er en filmfestival, så var festivalen er litt mer bransjeorientert enn de andre festivalene vi har, med stands og eventer arrangert av filmutstyrproduserter. Her var det faglige foredrag, og såkalte «masterclassess» innen de forskjellige fagfeltene.

Startskuddet gikk av onsdag 12.oktober, og rundet av de siste visningene den 16, etter en halv uke stappfull av flere dokumentarer, paneler, og mer. Det var mildt sagt mye å glede seg til.

Siden det er en festival, så må man jo også prate litt om festivalstemningen. Mesteparten av arrangementene var på Vega scene, mens det var noen foredrag og eventer som holdt til på Ingensteds, et lite steinkast unna Vega.

Stemningen var god og Vega er et ypperlig sted som hovedbasen til festivalen. Her er det full servering med mat og øl, arrangementer flere steder i entreen. Bygget føltes ikke som et mellomstopp til kinosalene, men mer som en opplevelse i seg selv!
Jeg observerte mange unge folk der, mange som jeg kjente fra min tid som filmstudent, men det var en god del eldre folk også.
Dokumentarfilm er noe mange kanskje ikke forbinder med kino, men når du får en stor skjerm, et godt lydanlegg og en rørende historie, så er det like bra som fiksjon.

Det ble holdt mange paneler med de som stod bak produksjonen av filmen. Foto: Lars Brænden Schram

Programmet var mangfoldig, med filmer fra blant annet Hellas, Bolivia, India, Taiwan og mer. Her gikk man sjeldent lenge uten å ha noe å gjøre, og det var arrangementer døgnet rundt. Mange av filmene hadde panel etter visningen, med enten fotografen, regissør eller andre som kunne prate om filmen og tematikken. Disse kjendisene gikk også rundt mellom programmer, og var åpne for samtaler med fansen.

Så du kan sikkert se for deg min reaksjon når jeg skal høre på en panelsamtale med fotografen til «Dogwatch», så ser jeg den eminente Sir Roger Deakins sitte på første rad - klar til å høre på selv. Han hadde også et eget panel dagen før om stillsfotografi, etterfulgt av en boksignering. Og jeg må bare si at han skal ha mye ære for å signere alle som stilte seg i kø (meg selv inkludert), for det var ikke få.

Her kan du se meg som akkurat har fått signaturen fra mitt største idol: Sir Roger Deakins. Foto: Eirik Holt

Deakins var også med i juryen, og delte ut prisen for beste foto til filmen «Rojek».
To filmer jeg så som andre virkelig burde få med seg er filmene «The Eclipse» og «Dogwatch»

I «The eclipse» så blir man vist (ikke visuelt) intervjuer med besteforeldrene, foreldrene og tanten til regisørren Nataša Urban, som forteller om deres oppvekst og forhold til Serbia og krigene som skjedde der på 90-tallet.
Med solformørkelsen i 1999 som et slags symbol for alt det grusomme som skjedde i den tiden, så er dette en sterk film og viser hvordan generasjoner med lidelse fortsatt påvirker oss den dag i dag.

Filmen er veldig svevende og eksperimentell i formen, til å være nesten 2 timer så følte jeg til tider at den var litt treg og gjentok seg.
Filmen var filmet helt uten lyd (bortsett fra intervjuene) så den norske lyddesigneren Svenn Jakobsen la på all lyd i ettertid, han fikk en velfortjent nominasjon for sitt arbeid på denne filmen.

I «Dogwatch» følger vi hovedsakelig 3 soldater som skal eller har vært leiesoldater i fraktskip som skal passere Somalia og Adenbukten. Det som virkelig slår deg med denne filmen først og fremst er det visuelle, filmen ble ikke overraskende nominert til beste foto. Filmen er veldig satt opp i noen av situasjonene, men samtidig lar den figurene styre showet, som gir noen veldig morsomme momenter, som blant annet åpningscenen hvor to soldater trener koordinasjon men feiler.

Selv om filmen kan være litt flat til tider og dabber av litt mot slutten, så synes jeg fortsatt det er en av de beste. Karaktergalleriet er spennende og morsomt.

Jeg vil si at Mirage fungerte som tørt krutt i år, og arrangøren skal ha applaus for det de har fått til - spesielt siden dette er andre gangen de har det.
Selv om den kanskje har blitt frontet litt som en bransjefestival ( i hvertfall i de kanalene jeg leste om den), så er denne festivalen for alle.

Det er mange gode dokumentarer som mest sannsynlig ikke får noe ordentlig distribusjon i Norge som du får med deg og det at du får møte og komme så tett på skaperne gjør det virkelig spesielt.

Festivalen fjerner litt av den «oss og dem» mentaliteten mellom seer og skaper, og fokuserer kun på det viktigste: å nyte film.