Perry Farrell, grunnleggeren av festivalens store navnebror (med trykk på helt føkkings forbanna storebror) Lollapalooza, sier at dette navnet er et arkaisk ord som betyr "ekstraordinært imponerende". Brennapalooza evner å være så ekstraordinært og imponerende at festivalen rett og slett blandes sammen til en homogen masse.

Triers våte festivaldrøm? O` Yes. Denne helgen var det duket for brenn.s egne semi-selvtitulerte festival i Oslo: brennapalooza. Over to dager har både brenn. og resten av lineupen spilt i Trondheim og så på Salt i hovedstaden. Med to påfølgende konserter hver dag, en for U18 og en 18+, holdt artistene det gående til langt over midnatt. Og Skumma var selvfølgelig der for å sjekke tempen!

Lyd fra undergrunnen

Pachinko var først ut til å åpne festivalen. Jeg fikk bare med meg halve konserten da jeg absolutt skulle stå i garderobekø og kjøpe meg en øl. Det var kanskje ikke særlig proft, men jeg står støtt ved at ærlighet varer lengst.

Apropos ærlighet, lenge forvekslet jeg Pachinko som spilte på brennapalooza med Pachinko fra Brisbane, Australia som spiller (ifølge Spotify) fløyelsmyk og behagelig musikk – av typen “nedpå Giveon og Daniel Caesar”. Det var jo noe underlig at brenn. inviterterte en RnB artist til rockefestivalen… Uansett, litt sykt at jeg klarte å overbevise meg selv om at det var en annen som spilte, men jeg skylder på eksamensstress.

Den Pachinko som faktisk spilte var langt mer konform i forhold til overodnet sjanger for festivalen. Og 100 ganger hippere! De er faktisk så hippe og underground at de ikke finnes på Spotify – de har derimot tre demoer ute på Soundcloud. Ergo forklarer dette min forvirring. Pachinko byr på god headbanging-faktor, hvis jeg skal tro vokalist fra yellowroots, Torvald Ullestad. Noen vil kanskje sagt at det var i gata Pom Poko, med en litt jazza form for rock. Alt i alt, Pachinko, jeg vil gjerne se dere spille en gang til - fra start til slutt.

Hva vil man, hvor skal man - HVOR ER JEG?

Grünerløkka-pop for alle penga! Bandet Pikekyss mestrer kombinasjonen av energisk lekenhet og uredd ungdommelighet. Må jeg vite alt? spiller på uvissheten i å ikke vite hvor man skal eller hva man vil i overgangen fra ungdom til voksen. Til den kjappeste beaten i hele Oslo stiller bandet spørsmål med alt. Dumpe typen? Hvorfor er allting stengt? Må man vite alt? Sover Oslo? Og kanskje jeg finner noe annet om jeg drar et annet sted?

Dette rabalderet av tanker, av typen Verdens Verste Menneske-esque, fyller lokalet og man kan ikke la være å tenk Jeg elsker det, men jeg elsker det også ikke? Til tider bikker det over i en hypeovertenkede tilstand, ingenting er sikkert, hva vil man, hvor skal jeg, finnes jeg i det hele tatt!? Denne kvasi hyper-bevisstheten er spikret fast i pop-norge, snur du deg bort fra Pikekyss, spytter et annet pop band deg i trynet med et Eg finns WTF?

Til tross for tematikker som bekymring og usikkerhet, så er det likevel deilig, dansbar musikk man kan slippe seg løs til. Når de drar i gang med avslutningsnummeret Vi burde danse blir mengden på grensen til ekstatiske. De er altså med på det Pikekyss prøver å formidle nemlig at «i morgen er alt glemt». Så slå opp med typen, dropp ut av psykologistudiet og bli en ustabil fotograf som svever rundt i Oslo-boblas trygge rammer.

Foto: Ole Martin Andreassen

Velbalansert frustrasjon på sølvfat

Oslobandet yellowroots leverer både trøkk og tempo på sølvfat, med tydelige nikk til storebror brenn.. Kline (jeg vil bare) veksler mellom rolig(ere) vers og energisk refereng. «Jeg vil ikke vente, jeg vil ikke lengte / Jeg vil ikke håpe, jeg vil ikke tenke / Jeg vil ikke få det finere med tiden».

Det er noe utrolig relaterbart i teksten til yellowroots i det at de får fram både råskap og frustrasjon på en velbalansert måte… etter min mening. Noen ganger er tekstene til yellowroots klinkende klare, og andre ganger kan man nesten lure på om de er for kule. De er så kule at de drar i gang moshpits, noe mengden er helt med på. I kjent stil hopper vokalisten ned fra scenen og er med i crowden. Jeg kan ikke annet enn å digge det, særlig når den mest spilte låta deres Ut og bade kommer på mot slutten (et soleklart budskap). Det er nesten et under at ikke flere tok seg en dukkert etter konserten.

Foto: Ole Martin Andreassen

Kveldens 4. Oslo-prolog

Kan nok et Oslo-band komme til scenen for sin indie-pop? Evig Ferie har riktignok røtter fra Mjøsa, men er alle Oslo baserte. De inntar scenen med en blanding av rock og skranglepop. Det er følsomt og svevende på samme tid med elementer av nostalgi og lengsel. Kanskje aller mest kommer denne følelsen av at de heter Evig Ferie og svever på en rosa sky, eller kanskje på et surfebrett med solen som skinner deg i ansiktet, med innslag av rockete guitar riff? I noen partier virker nesten Evig Ferie som en moderne utgave av Beach Boys, bare noe mer bakpå og litt mindre solfylt.

Oslo vet pt. 1 og Oslo vet pt. 2 glir over i hverandre uten pause og med sømløse overganger. De leverer en opptreden lik det du har sett på scenen hele kvelden. Dette står igjen som selve symbolet for festivalen, disse sømløse overgangen fra en Oslo-prolog til den andre. Tidvis drukner også vokalen til Evig Ferie-vokalisten, men crowden ser ikke ut til å bite seg merke i dette. Fra notater har jeg skrevet: Man hører ikke hva du sier, men crowden kan det utenat. Og det virker ganske oppsummerende for Evig Ferie.

Kveldens mangfoldsalibi

Kveldens eneste forsøk på å bryte den evige østlandsrunkeringen er manifestert i en bergenser. Tenk dét! Til tross for å være Ullestad nummer to i rekken i dag, lar hun seg absolutt ikke overskygges av vokalisten i yellowroots. Med et stort smil om munnen og den faste ryggsekken på plass gir hun en trygghet som minner meg mest av alt på første skoledag.

Publikum danser bekymringsløst gjennom de relaterbare tekstene til Ullestad, til tross for den brutale (men pene!) ærligheten som ligger bak. Denne dagen har vært fullstappa med ymse former for østlandsk indierock (unnskyld språkbruken, Gaffa), så på dette punktet var det deilig å gi kroppen en rytmisk pause med litt bergensk pop.

Foto: Ole Martin Andreassen

Michelle virker like gjennomsyret av en takknemlighet og glede for være der, som hun var da hun vant Urørt-finalen. Det er noe med artister som dette som virkelig smelter mitt hjerte, og jeg får nesten dårlig samvittighet for at jeg ikke kan synge med på alt hun tilbyr oss. Heldigvis er det få i publikum som svikter. Spesielt synlig blir det på låter som Maria, Emilie og Pant på hjerter, hvor crowden virkelig har gjort hjemmeleksene sine og lært seg tekstene utenat. Rett og slett et av de bedre mangfolds- og inkluderingstiltakene Oslo har sett.

Norges beste moshpitere?

brenn. avslutter festivalen med et rungende BÆM! brenn. er energisk, spenstig og hett. Synet av gitaristen som svever over hodene våres gir bare brenn. desto mer rockestatus. Det er heller ingen som drar i gang moshpits slik de gjør, og det er en fryd å være tilstede — både midt i trengselen, men og på avstand hvor man får med seg sangene uten å måtte jobbe hardt for å holde seg på bena. Med låter som Keen og Jeg blir så dum er det ingen tvil om at brenn. evner å riste i publikum.

Det er en viss type estetisk preg over festivalen. Kanskje noe treffende er det å omtale det som en homogen gruppe mennesker som møtes i det at de alle ønsker å skille seg ut. Dette speiles også i musikken, som holder seg trygt innenfor indiepopens/indierockens trygge rammer. Er man ute etter mangfold i sound og sjanger er du på feil sted, festivalen kan derimot skryte på seg å være indierockens største forkjemper.

Foto: Ole Martin Andreassen

Alt i alt, er brennapalooza. en festival i all hovedsak rettet mot unge lovende hipstere - men fra tid til annen må en kanskje omfavne denne delen av seg selv, dra Islenderen over hodet og nyte en bedre brenn. festival.