Foto: Kristin Knutsen

TØFL skinner på U1

Større konserter fungerer ikke nødvendigvis når de blir skalert ned til mindre scener. På U1 får vi imidlertid et bunnsolid show som fører til både klining, grining og grinding i publikum; alt jeg ønsker meg under konsert på Blindern.

Etter mange år i gamet, inkludert flere listeplasser hos NRK P3, har Tøfl endelig gitt ut sitt debutalbum. Som en fra Stavanger, og som derfor har kjent til Tøfl fra bandets oppstart, kan dette nesten oppleves rart. Tøfl har gjennom flere år opplevdes som et band som ikke bare har egen sound, men også en solid fanbase, og som sånn sett føles relativt godt etablert. På mange måter synes Tøfl som en slags generasjon Z sin Sløtface, Mods eller Stavangerkameratene, hvor det er selvsagt at man stiller på konsert dersom guttene tar turen til hovedstaden. At albumet ikke har kommet før nå har imidlertid også sine fordeler, ettersom det på plata er tydelig at Tøfl har funnet sin identitet som gruppe.


Foto: Kristin Knutsen

Det er lite å utsette på det musikalske under konserten. Bandmedlemmene stiller som sterke individuelle krefter inn i helheten, noe som bygger opp under gruppas karismatiske fremtoning. Til tross for at den som skinner sterkest under kveldens opptreden er vokalist Hans Markus Riisdal, bidrar også de øvrige bandmedlemmene til at dette blir mer enn en frontfigur med et band i ryggen. I tillegg til å ha flere solopartier hvor de får vise hva de er gode for, er det tilfeller av at også gitarist Thomas Campe Pettersen og bassist Tobias Lidegran frir til publikum, eksempelvis ved å spille på hverandres instrumenter, stå på hendene midtveis i konserten, og ikke minst når gruppas TikTok-ansvarlig Lidegran spiller bass med VR-briller. For å bruke et av de bedre Stavanger-sitatene: «man kan ikke bare ha det kjekt — man må ha det litt show også».


Foto: Kristin Knutsen

Til tross for et show verdig Dennis Poppe, er det noen ulemper ved konsertens lokasjon. U1 er et relativt lite lokale, med en scene som knapt er forhøyet fra bakken. Dette fører til at kun et selektert utvalg får se det som faktisk skjer på scenen, mens resten unntaksvis får se et glimt av bassistens føtter som vifter i været. Videre føles lyden tidvis uproporsjonal til lokalet, ettersom bassen er uforholdsmessig høy i noen partier. Disse nedsidene spiller imidlertid ikke en stor rolle for det helhetlige inntrykket av konserten, ettersom stemningen i publikum og på scenen gjør det vel verdt å primært se bakhoder.

Det er noe forfriskende med en konsert på en studentpub hvor arrangøren har turt å satse litt, fremfor å gå for et lite og snevert Oslo-basert rockeband, som tilsynelatende har vært en tendens på U1 de siste to årene. Alt i alt skinner Tøfl, og jeg ønsker meg allerede tilbake.

Merk: Forfatteren har selv vært frivillig i den nevnte studentforeningen for to år siden. Forfatteren har ingen relasjon til nåværende medlemmer eller ledd i prosessen.