The Switch har eksistert siden 2009, og har på veien til å bli jevnaldrende med en tenåring spilt på en rekke scener og festivaler. Etter fem års avholdenhet fra Revolver vender de endelig “hjem” til kjelleren.

Jeg oppdaget The Switch for noen få år siden, og syntes umiddelbart «The Switch Album» var en såkalt banger av en skive. Enda noen år skulle det ta før jeg tok en nærmere titt på hva det faktisk var jeg lyttet på, og tro det eller ei, plata hadde vunnet en spellemann for «beste indierock-album» i 2016. Jeg følte en viss form for glede over egen musikksmak som følge av dette. Tenk at lille meg hadde klart å spore opp et prisvinnende norsk album, helt uten å vite det på forhånd.

Enda et par år har gått, og endelig har jeg gjort bosted av Oslo. Her hadde jeg muligheten til å se flere av de artistene jeg alltid har hatt et avstandscrush på. Da jeg så at The Switch skulle spille, var det bare å hive seg rundt. Det førte jo til at jeg måtte bryte med noe av budskapet i deres egne sang Don’t go to Revolver, men det er vel å forvente når de legger en konsert til akkurat Revva.

Blant den eldre garde

Det slår meg allerede i det jeg går ned i kjelleren at jeg kanskje ikke er målgruppen til bandet. På spesielt én akse av mine personlige egenskaper faller jeg langt utenfor, nemlig alder. Alle rundt meg er godt voksne, og basert på stiluttrykk tror jeg til og med de skulle ønske de var født tidligere. Det blir ekstra tydelig at vi drar gjennomsnittsalderen ned når vokalist og gitarist Thomas Sagbråten kikker fort på publikum og konstaterer en gjennomsnittsalder på 39 i lokalet.

I det bandet gyver løs på første låt og publikum viser sitt engasjement på den halvdaffe sjarmerende måten kun 39-åringer er kapable til, blir det tydelig at ikke all musikk fra et album kan oversettes like lett til en klubbscene. Noe av musikken virker så absolutt annerledes enn den finurlige bredden som er å oppleve i albumet. Der den distinkte skillelinjen går mellom utallige musikalske vendinger i så mange ledd av hver låt på albumene, er det i utgangspunktet en skillelinje som peker seg ut her; ballade og ikke-ballade.

Allikevel syder bandet av en lett gjenkjennelig og velspilt harmonisk varme. Det er vanskelig å peke på et element som overgår de andre i en så gjennomarbeidet pakke, noe som er å forvente av et band som er gammelt nok til å ta på seg enkelt arbeid som ikke går ut over helse eller skole. Resultatet er at jeg beveger meg med i takt så 39-åringaktig jeg kan.

Det skal vanskelig gjøres å putte gutta på scenen i en boks, om det så skulle være gitar-popen de tradisjonelt forbindes med indierocken de har vunnet spellemann for, eller jazzinspirert frihetsrock. Mer kunne blitt nevnt, og enda mer kan være glemt. Det er for hvordan dette sys sammen til en så sømløs pakke The Switch virkelig fortjener honnør. Bandet er på sitt beste i de frijazzinspirerte overganspartiene, hvor en lett lekenhet tar over for den xx-årstallsinspirerte musikken. Jeg skriver xx, fordi det er en miks av referanser fra ulike sjangre og musikalske epoker. Det er mest nærliggende å peke på 70-, og 80-tallsrock som den klareste referansen i lydbildet. På et punkt kan man til og med høre introen til Friends!

Et velorkestrert lydspor

Det er ikke et fnugg av tvil om at vi har med erfarne musikere å gjøre. Musikken fremføres med hårfin presisjon. De små musikalske feiltrinnene som gir de mer ungdommelige bandene vi studenter er vant med både en sjarm og en følelse av at vi ikke har sett de på sitt beste, er totalt fraværende. Tilstedeværelsen på scenen er en rockestjerne (om dog kanskje en traver av en rockestjerne) verdig. Den lette og lekne tonen fra frontduoen Sagbråten og Roushau skaper en kameratslig stemning mellom band og publikum. Fotografen snur seg mot meg og har åpenbart gjort seg opp noen lignende meninger, samt at hun «elsker sånne vimsemenn». Samtidig ble vi enige om at dette absolutt er rein papparock (noe som absolutt ikke er negativt for vår del), før fotografen igjen kommer med en bemerkning om at det høres ut som Disneymusikk.

Og akkurat det siste elementet farger synet på resten av konserten. For det er noe Phil Collins-aktig, typ Min Bror Bjørnen over det hele. Og foruten om låten Gilgamesh forblir denne tanken herifra et referansepunkt for fortolkning, hvor jeg klarer å identifisere både filmens mulige vendepunkt, avslutning og rulletekst i siste del av konserten. Vanligvis ville det vært kritikkverdig av et band å avslutte med en låt som høres ut som rulletekstlåt nummer to (den som kommer etter låta filmen gjerne promoteres med, i den delen av rulleteksten som går når alle har forlatt kinoen), men takket være fotografens finurlige tanke passet den perfekt!

Én ting fortjener The Switch virkelig kritikk for; jeg bryr meg ikke så mye om at dere er fattige! Flere ganger under konserten blir vi minnet på hvilke goder som kan kjøpes i den improvisatoriske salgsboden. Kult at dere selger ting, men kjelleren på Revolver er et lite lokale, jeg har allerede snubla over merchsalget bakerst i lokalet 48 ganger, og 500 kroner for en plakat er ALTFOR dyrt for en student.

Kul plakat da.