I Tár følger vi den nesten gudelignende komponisten, Lydia Tár. En kunstner uten sidestykke i sin generasjon, kald, stilfull og alltid i kontroll. Tár er en intens, provoserende og til tider uutholdelig skildring av oppløsningen av bildet av perfeksjon.

I Todd Fields psykologiske drama trer vi inn i den rigide og elitistiske verden til Lydia Tár. Den første kvinnelige komponisten av Berlinfilharmonien, og vinner av de fire største bransjeprisene i USA, også kjent som en EGOT. I en av filmens første scener, et langt og intenst intervju, introduserer oss tidlig til hovedkarakterens tanker om kontroll, makt, og hvem som besitter den. Lydia Tár er tydelig på at det er hun som er i kontroll og setter seg selv i sentrum av scenen, som hun virker å gjøre både i sitt private og profesjonelle liv.

Likevel er det noe som skurrer under overflaten, alt virker merkelig iscenesatt. Társ assistent, Francesca, spilt av Noémie Merlant, mimer Társ svar under intervjuet, og viser oss at alt er planlagt og nøye innøvd i forkant. Som alltid er Tár forberedt, og i full kontroll over bildet hun maler av seg selv. Snart skal maestroen framføre sin magnum opus, nemlig Mahlers femte symfoni, live i Berlin. Det som skal bli høydepunktet i Társ karriere blir sakte men sikkert overskygget at problemene som følger henne. Tár viser seg nemlig å ha flere mildt sagt problematiske sider, som ofte fortoner seg i å utnytte de rundt seg både for seksuell gevinst, men også for å komme seg opp og frem.

Lydia Tár imponerer og manipulerer alle rundt seg. Foto:©FOCUS FEATURES

Cate Blanchett leverer muligens sitt eget magnum opus i rollen som Tár. Blanchetts intense blikk, nevrotiske holdning, tiks og tidvis følelsesløse mimikk bringer karakteren Lydia Tár til live på en så god måte at man nesten glemmer at dette er fiksjon. Hun er både forlokkende, sensuell og mystisk, før hun blir provoserende, selvopptatt, hovmodig og frastøtende, sakte men sikkert forvandles Lydia Tár foran øynene på oss. Blanchett spiller ut alle disse aspektene ved karakteren mesterlig, og man kan tydelig se at Field skrev rollen for nettopp henne, og henne alene.

Cate Blanchett er kald og distansert som som Lydia Tar. Foto:©FOCUS FEATURES

Det blir mer og mer tydelig at Tár verken er gudelignende eller uten sidestykke. Til å være en såpass anerkjent kunstner skaper hun nesten aldri noe selv, hun virker tvert imot ute av stand til å gjøre noe annet enn å tolke andres verk. Den intense skildringen av oppløsningen av hovedkarakterens liv og virke føles nærmest uutholdelig, og er ekstra intens fordi den står i klar kontrast til den absolutte kontrollen Társ virker å ha i begynnelsen. Field skildrer mesterlig en person som er avhengig av å være i kontroll. Alt fra de rette linjene i komponistens skreddersydde dresser, rigide joggeturer og rytmiske slag med taktstokken. Kontroll preger også hovedkarakterens moderne, kalde og upersonlige leilighet i Berlin, hvor Társ partner og deres felles datter virker nærmest som statister i sitt eget hjem.

Nina Hoss som Társ partner og kollega, Sharon. Foto:©FOCUS FEATURES

Menneskene som omgir Tár virker som de kun er brikker i hennes nøye konstruerte bilde av seg selv. Lydias relasjoner er distansert og upersonlige, og hun viser stadig at hun setter seg selv først. Bildet av kontroll slår fort sprekker, og Field holder seeren på kanten av kinosetet, til tross for flere lange og tunge partier. Man blir, i takt med hovedkarakteren og de rundt henne, mer og mer urolig for hvordan dette kommer til å utarte seg, og hvor hardt fallet, som virker helt uunngåelig, vil være når det til slutt kommer.

En av filmens klare styrker er hvordan Field gjennomgående unngår å vise oss hva det er han egentlig ønsker å fortelle med med skildringen av en anerkjent kunstners verden, og dens totale kollaps. Han er innom temaer som blant annet kanselleringskultur, hvordan makt og kjendisstatus former mennesker, og hvordan det hele preger relasjonene vi har mellom hverandre. Det at man aldri er helt sikker på hva Field prøver å fortelle oss skaper et usikkerhetsmoment som gjør hele filmopplevelsen utrolig nervepirrende, og man venter med spenning på filmens siste scener. Når den omdiskuterte avslutningen på filmen endelig kommer oppleves den som ambivalent, men samtidig helt i tråd med Társ karakter og Fields planer for henne.

Sakte men sikkert mister maestroen kontrollen over seg selv og sitt orkester. Foto:©FOCUS FEATURES

Tár er på alle måter unik, gripende og interessant, samtidig som den oppleves relevant for tiden vi lever i. Bildet på hvordan vi forholder oss til problematiske kunstnere som har gjort forferdelige ting er et tema det er vanskelig å innlemme i en film som tar for seg flere andre temaer uten at man gaper over for mye. Likevel navigerer Field seg sømløst gjennom det tematiske landskapet, og Tár oppleves tidsriktig og tankevekkende, men også tidløs og vil uten tvil være en film som vil stå seg godt i lang tid fremover.