Vi tok turen innom releasekonserten til Rick Grove. Der fikk vi bli med på noe som føltes som en eneste lang og varm bursdagsfest.
Foto: Thea Jonette Reinfjell
Rick Grove er begynt å bli en kjenning i diverse musikalske kretser rundt omkring i Oslo. Etter flere år hvor han har medvirket på andre prosjekter, er det derfor gøy å endelig få servert en debutplate fra Rick Grove selv! På plata har han dessuten fått med seg ingen andre enn Mikhael Paskalev som produsent. Rick Grove slapp debutplaten Reasons for en liten uke siden, noe som ble fulgt opp med konsert på et smekkfullt Blå forrige lørdag.
Vi klemmer oss inn i et lokale som kan minne om en blanding mellom by:larm og et tidlig stadie av en bursdag. Det er en god blanding av andre kjenninger i diverse musikalske kretser i Oslo, og noe som må være familie. Bursdagsfølelsen blir ikke forminsket når support-bandet Dancing the conga introduserer Rick Grove og hele lokalet jubler.
Rick Grove ankommer scenen alene. Fra første tone er slått, har han publikum i sin hule hånd. Han blir tilsynelatende dratt ut av boblen sin når de tre andre musikerne sniker seg opp på scenen. Grove fungerer ypperlig alene i spotlighten fra en enslig lyskaster, men han kler å få med seg et komp. Etter min mening er samspillet mellom Rick Grove og bandet høydepunktet med konserten. Det skinner igjennom at dette er fire over snittet gode musikere som har spilt mye sammen. Til tider virker det nesten som om de kan lese hverandres tanker ut i fra hvor gode de er på å skape spennende dynamikk i musikken.
Vi blir tatt fra å være ute på prærien (Lommedalen er kanskje Bærum sitt svar på den ville vesten) med country-esc vokal til å være på 70-talls rockekonsert med opptakt til moshpit foran scenen.
Foto: Thea Jonette Reinfjell
Hvis samspillet mellom bandet og Rick Grove er høydepunktet med konserten, må historiefortellingen til Grove være høydepunktet med den nye plata. Han klarer å balansere det å være litt klein men samtidig sjarmerende (ref introen til Reptile: «Nå kommer en sang om å være litt redd for jenter») med virkelig rørende sanger om den store kjærligheten. MEN uten at det virker påtatt eller pompøst. Som et av ekstranumrene spilte han en sang om faren sin. Enten sto vi foran en av Rick Grove sine mest dedikerte fans, eller så sto vi foran faren som tørket en tåre. Moderne maskulinitet på sitt aller beste, spør du meg, og også nok til å få undertegnede til å tørke en liten tåre.
Rick Grove er et sammensurium av gammelt og nytt. En cowboy på Grünerløkka eller en fyr fra Bærum i Tennessee kanskje? Uansett er han utvilsomt en å ha i kikkerten fremover!