Årets snodigste sammensveising av bookinger fant sted under den Moss-baserte festivalen Lyse netter. Skumma Kultur tok turen for å se om byen faktisk kan tilby noe annet enn søppelstank og pølse i vaffel.
Moss, Norges kulturelle hovedstad - for en langhelg i hvert fall. Forrige uke gikk Mossefestivalen Lyse Netter av stabelen. Festivalen slo ned i Oslogryta som lyn fra klar himmel med en bølge av utsøkt nisjekultur i alle former og fasonger, med trykk på alle. Festivalen som for første gang ble arrangert i 2018 har i år satset alt på å utfordre musikalske konstellasjoner.
Foto: Lars-Ingar Bragvin Andresen
Under Lyse netter har Brainbombs, The Brian Jonestown Massacre, Neil Halstead fra Slowdive og krautrock-legendene Faust okkupert festivalens scener. Colm O'Ciosoig fra My Bloody Valentine har snurra plater, og diverse kunst og litteratur ble vist farm. Lyse netter føles på sett og vis som mossingenes nasjonalrett: pølse i vaffel. Man liker jo pølsa og vaffel'n hver for seg, og etter at noen våget å smekke de sammen lurer man bare på hvorfor ingen tenkte på det før.
Take me down to the paradise city: Moss!
I 1987 skrev Guns and Roses superhiten Paradise City i baksetet på en gammel van, ikke på vei til Moss vel å merke, men kanskje på vei til sin neste gig, eller på vei til studio for å spille inn «Appetite For Destruction»? Låten omfavner en hjemlengsel til et bedre sted, et håp om at det ukjente innebærer noe bedre, penere damer, grønnere gress - you name it. Paradise City ble derfor hymnen som holdt liv i håpet da vi gikk inn i vår andre time i buss-for-tog-køen. Håpet om at så snart vi nærmet oss Lyse netter skulle luftkvaliteten være bedre, musikken god og pilsen iskald.
Fredagen festivalopplevelse ble noe amputert takket være Vy. Men vi kan se for oss at Ando Woltmanns plater lød skarpere i Mosseluften, enn det de gjør en fuktig kveld på Dangerous Club. Og at Selma Frechs myke vokal var enda mer ullpleddete enn vanlig. Heldigvis kjørte toget inn på perrongen tidsnok til å høre Fangst avsluttende låt Hundre netter. Låta med drøye riff, sjarmerende keiting og faktisk u-klein rocke-dialekt får oss til å glemme tog-for-buss-for-taxi-helvette vi nettopp opplevde. Og er ryktene sanne? Er 50 prosent av bandet fra MOSS?? Come on råkk n'roll byn Moss!
På kryss og tvers i full fart
Hvor rart kan det egentlig bli på Lyse Netter? Lee Ranaldos, fra Sonic Youth, snodige musikalske scenekunst er noe man må se for å forstå. Det lærte vi på fredagen. Sammen med Raül Refree dro de oss gjennom lydbilde til konseptplata «Names of North End Woman». Duoen balanserer det støytunge og melodiøse, med en solid dose absurditet. Ingen instrumenter, og da mener jeg ingen, skal spilles etter håndboka. Det er noe veldig «jeg har spilt i et band som ble så kommersielt at det havnet på en H&M- t skjorte, og dette er mitt opprør»-esque over det hele. Men hei, vi lot Thom Yorke ha sitt musikalske opprør, da kan Lee Ranaldo få sitt også.
Man rakk så vidt å få samlet seg, etter å ha opplevd klangen fra Ronaldos rosa kassettspiller, før Susanne Sundfør inntok samme scene med ektemannen André Roligheten. Om ikke Sundførs ballader smeller deg i bakken, vil hvertfall det sukkersøte ekteparet som spiller sammen på scenen legge deg i svime. Sundførs nye album «Blómi», som allerede er fylt til randen av kjærlighetserklæringer, ble desto mer klissete da Roligheten tilføyde diverse blåsere på låtene.
Foto: Lars-Ingar Bragvin Andresen
Etterhvert som sommermørket kom krypende, loste Lindstrøm, Todd Terje og Bjørn Torske, klubbscenens hellige treenighet, oss gjennom resten av natten med nytt og gammelt. Kveldens absolutte magnum opus var å høre Lindstrøms Vōs-Sākō-Rv, fra albumet «Smalhans», få sparke fra seg fra scenen. Vågalt var det av han å gjøre låten inspirert av den kjente og kjære Vossepølsen, til midtpunktet i Moss.
Aner ikke hva det er, men jeg kommer!
Alle veier leder til Moss, det gjorde det hvertfall under årets Lyse netter. Vi må bare bøye oss i hatten for Emil Nikolaisen og co. som evnet å ta tempen på den snodige musikalske-tidsånden. Alt er tydeligvis mulig for en festival som opererer i krysningspunktet mellom barnefamilier i Moss og bransja. Vi kan nok eniges om at vi aldri helt skjønte hva som skjedde under festivalen, men vi sees igjen til neste år!