Det har allerede gått en uke siden Oslo ble forvandlet til en filmfestival, og vi kunne fordype oss i kvalitetsfilmer fra hele verden. Festivalen er over, men flere av filmene kommer heldigvis på kino snart. Da er det greit å vite hvilke man skal prioritere, både for kulturell kapital og lommeboken. Her kommer våre favoritter.
Men aller først en oppdatering: i forkant av festivalen lovet jeg at den ivrige festivalgjengeren nærmest garantert ville få et glimt av Joachim Trier i salen. Jeg kan nå bekrefte at det gjorde vi. Hvilken film han ble observert på, vil imidlertid bli avslørt senere. Det er viktig med en cliffhanger.
The Sweet East
Anbefalt av Embla Åslein
Dette var den første filmen jeg så på festivalen - og for en åpning. «The Sweet Eas» er en slik film som blir bedre jo mindre du vet. Det er derfor vanskelig å beskrive den uten å ødelegge den. Men jeg skal prøve.
Dette er en slags «road movie» uten en bil. En odyssé, om du vil. Vi følger Lillian, en ekstremt vakker tenåringsjente, som mister klassen sin på en skoletur og begir seg ut på et eventyr gjennom USA. Filmen er delt opp i flere kapitler, og vi farer gjennom flere sjangere, karakterer og absurde situasjoner. Her dukker det opp mange kjente fjes, og jeg anbefaler å ikke Google hvem som dukker opp på forhånd. Det gjør filmen enda bedre.
Dette er en satire, og den er ikke emosjonell, men den lykkes likevel i å gjøre et enormt inntrykk. Vi kjeder oss aldri, ikke Lillian heller - hun står aldri stille lenge nok. Vi blir slengt inn og ut av situasjonene med henne. Den er ironisk, parodisk, selvbevisst, morsom, litt trist. Dette er et portrett av dagens USA, helt venstre, helt høyre, steder man ikke visste om, ytterst i popkulturen, og i speilet. De første femten minuttene av filmen er komplett kaos, og det tar litt tid å henge med. Men hold ut, for reisen er verdt det.
Kan minne om: «Alice i Eventyrland» (1951), «Vagabond» (1985), «Funny Pages» (2022)
How to Have Sex
Anbefalt av Ina Sletten
Et av høydepunktene under årets Oslo Pix var også en av de mest eksklusive filmene. Med kun én visning i løpet av uka var salen stappfull onsdag kveld. Mange hadde nok fått med seg alle lovordene om regissør Molly Manning Walkers debutfilm, som tidligere i sommer tok Cannes-festivalen med storm.
I «How to Have Sex» følger vi 17-åringen Tara på fyllatur til Kreta. Sammen med bestevenninnene Skye og Em skal hun drikke for å glemme eksamensresultater og feste for å finne noen å miste jomfrudommen til. I håp om å gjøre begge målene enklere, allierer trekløveren seg med gjengen på nabobalkongen. Dog i løpet av noen intense dager preget av lite søvn, et dusin sigarettpakker og en håndfull fries blir ferien brått snudd på hodet.
Walker leverer en troverdig og hardtslående skildring av unge jenters dannelsesreise. Fra hvor morsomt og spennende oppveksten kan være, til alt det hårreisende så mange har måttet erfare på veien.
Kan minne om: «Thirteen» (2003), «Holiday» (2018), «Spring Breakers» (2012).
Midwives
Anbefalt av Anne Halsa
«Midwives» er en viktig film om kvinner og fødsel, og om mennesker som gjør livsviktig arbeid som ikke verdsettes av samfunnet. Vi møter Sofia og Louise som begge er nyutdannede jordmødre, og må lære seg å stå på egne ben i møte med et kaotisk og krevende fransk helsevesen.
Dette er en film om skildrer både det vakreste og det fæleste som eksisterer mellom veggene på fødestua. Vi sjarmeres i synk av varme og snodige karakterer, og i neste øyeblikk er vi hjelpeløse tilskuere når nyfødte barn må gjenopplives. Denne filmen balanserer sjarm og blodig alvor på en knivsegg, og får det til.
«Midwives» skildrer universale problemstillinger rundt jordmor yrket, men tar også for seg særegne franske problemstillinger. Hvis hjemløse ankommer en fødeklinikk i Norge er det for eksempel svært lite sannsynlig at mor og barn sendes tilbake på gata neste dag. I mange andre land er ikke dette tilfellet.
Når du ser denne filmen kan det være lurt å ta med seg en god venn, eller i det minste en skulder å gråte på.
Kan minne om: «This is going to hurt» (2022)
Past Lives
Anbefalt av Embla Åslein
I «Past Lives» møter vi Nora og Hae Sung. De var nære venner som barn, men når Noras familie må flytte fra Sør-Korea til Canada, mister de kontakten. I filmen følger vi dem gjennom to møter. Først et møte 12 år senere. Deretter et møte 12 år etter det igjen.
«Past Lives» er et hardt slag i magen for nostalgikere. Den handler mye om det som var, men aller mest om det som kunne ha vært. For hva hvis? Nora har ikke bare forlatt Hae Sung; hun har forlatt hjemmet sitt og navnet sitt. Det er mange såre nyanser i denne historien. Alle menneskene vi blir gjennom et liv, alle versjonene av oss selv vi forlater og vokser fra. Akkurat som det såre forholdet i «Lost in Translation», er det noe nært og melankolsk i relasjonen i «Past Lives»". De har funnet noe i hverandre, men kan aldri leve sammen. Det fungerer ikke i den virkelige verden.
Dette er Celine Song sin regidebut, og hun gjør en fantastisk jobb. Det er så mye mellom linjene, så mange følelser i alle bevegelsene, så mye spenning i lufta. Etter filmen tenkte jeg på hvordan 2022-filmen «Everything Everywhere All At Once» brukte parallelle univers som bilder på et alternativt liv hovedkarakteren kunne ha hatt, men som får henne til å innse hvor mye hun setter pris på i sitt eget. I «Past Lives» blir tidligere liv symboler på håp og lengsel. At man kanskje fikk det til forrige gang. Eller at det kanskje kan gå i det neste.
Kan minne om: «Lost in Translation» (2003), «Norwegian Wood» (roman 1987)
Showing Up
Anbefalt av Ina Sletten
Lizzy (Michelle Williams) er først og fremst en skulptør. Hun lager kvinnekropper av keramikk, og når vi møter henne jobber hun på spreng for å stille de alle frem på en egen utstilling. Dernest er hun kontormedarbeider på kunstskole, datter av sin egen sjef, søster av en ustabil bror, nemesis til utleieren sin, kattemor og dueforsørger.
Hun er likevel kun en bikarakter i sitt eget liv. Ting skjer og folk flytter på seg, men Lizzy beveger seg omtrent like sagte som leiren bruker på å hardne i steinovnen.
«Showing Up» er en tålmodig og observerende film. Regissør Kelly Reichardt («First Cow») lar oss marinere i Lizzys seige virkelighet, hvor hun gang på gang blir overkjørt og undervurdert av sine nærmeste. Om man først lar seg synke inn i det fargerike kunstmiljøet i Portland, får i hvert fall jeg veldig lite lyst til å dra. Det er behagelig, ømt og dvelende.
Kan minne om: «Paterson» (2016), «A Human Position» (2022), «Beginners» (2010).
Anatomy of a fall
Anbefalt av Anne Halsa
«Anatomy of a fall» er årets vinner av gullpalmen i Cannes, en overraskende pris for en film som på overflaten presenterer seg som et mordmysterie. Mord- og rettsaksdramaer vinner sjelden disse prestisjetunge prisene. Dette har nok også vekket nysgjerrighet rundt filmen, men etter to og en halv intense timer i kinosalen kan jeg konkludere med at«Anatomy of a fall» er blant de magiske filmene der du trer inn i kinosalen med forventninger som underveis snus på hodet, og du blir både trollbundet og forelsket.
Sandra og Samuel bor isolert i de franske alpene, sammen med deres blinde sønn Daniel. Etter Samuels mystiske død starter en etterforskning der Sandra utnevnes som mistenkt. Ett år senere skal en rettsak avgjøre om Samuel ble drept eller om han døde av selvmord, og sønnen Daniel må stille som vitne mens rettsaken etter hvert åpner gamle og nye sår i foreldrenes ekteskap.
«Anatomy of a fall» viser seg å være en gripende fortelling om en familietragedie, om en anstrengt relasjon mellom mor og sønn, og om et ekteskap som har forfalt. Filmen er et håndverk av det sjeldne, med et sylskarpt manus og enda skarpere skuespillerprestasjoner. Jeg satt ytterst på kantet av setet mitt, og koste meg med hvert eneste fortryllende minutt.
Kan minne om: «Tár» (2022)
Og nå til den store avsløringen! Det var på visningen av «Anatomy of a fall» at Noir så J-Trier. Vi turte ikke å ta bilde. Ikke snikbilde heller.
Det kommer flere gode festivalanbefalinger fra oss i oktober. Da reiser vi nemlig til BIFF! Frem til da er vi live hver torsdag fra kl 10-12.