I Polen er søndag 15. oktober 2023 mulighetenes store vindu. Den polske opposisjonen, frontet av forhenværende statsminister Donald Tusk, satser stort foran valgdagen. Klimaet i den polske valgkampen er dritvarmt, om ikke kokende.
Under kastanjetrærne i den Saksiske Hage sitter jeg på en benk. Stille og tankefull, er jeg dog ikke alene. Med våre telefoner, hundebånd, kaffekopper og aviser for hånden er vi et dusin midlertidige og mer permanente Warszowianere samlet her.
Og alle som én tenker vi på fremtiden og hvor den skal ta oss hen. Heng med!
Overalt her i byen ser man rykende ferske spor av de Millioner Hjerters Marsj – trolig den største og desidert mest spektakulære protestaksjonen i landet siden 1989. Små rød-hvite hjerter pryder fasader, lyktestolper, iPhone-deksler, skjortekrager og bryst.
Under omstendighetene er dét å forbli behersket ingen liten bragd. Aldeles ikke. Like kuriøst forener Donald Tusk og hans Koalicja Obywatelska (KO) millioner av misfornøyde polakker under én parole. La meg understreke enda tydeligere hva jeg mener:
Her i Polen betyr ordene demokrati, kvinnekamp, solidaritet og Europa samme ting!
Foto: Benjamin Nordtømme
"Warszawa stemmer ved parlamentsvalget."
Et fritt valg?
Fra talerstolen sier Tusk at den såkalte polsk-polske krigen løper løpsk. Mange mener den i ferd med å føre Polen ut av det europeiske felleskapet og inn i et mørke sammenlignbart med kommunisttiden. Her i Warszawa vil ytterst få se det lyset slokne.
Tusk legger ingen skjul på hvem han mener må stå til ansvar. Med jevne mellomrom anklager regjeringspartiet (PiS) ham for å være en tysk eller russisk agent – alt etter behov. Nylig skrotet de et lovforslag som kunne forby Tusks koalisjon i sin helhet.
Det ligger en slående ironi i at lovforslaget fra regjeringspartiet hadde mer enn én likhet med Vladimir Putins egen fremmedagent-lov. Du vet, den som kveler og utsletter det russiske sivilsamfunnet og dets rester. Kunne det dreie seg om en kopiert hjemmelekse?
Etter kraftig motbør fra EU-Kommisjonen og litt redigering ble Lex Tusk erklært gangbar av PiS-lojale jurister, dog i en mildere versjon med flere tillegg. Men deretter ble den så forlatt i en kjapp u-sving.
Andrzej Duda (PiS,) Polens president, er absolutt ikke fremmed for å ta seg slike manøvere. For, under PiS-partiets styre er også Ukraina-støtte og reformer i rettssystemet utsatt for en klønete og vaklende type polka-dans.
Ufravikelige prinsipper kan forlates, bare det er beleilig.
Partiet benekter iherdig for at det finnes «planer om å forlate EU,» men fra deres konservative tilhengere blir lyden av et slikt ønske stadig kraftigere.
Hva PiS egentlig vil er det nemlig ingen som vet. Ikke engang dem.
Populismens hærverk
Du har trolig hørt denne historien før, men jeg prøver å være kortfattet. Siden 2015 har partiet PiS regjert Polen under et sterkt konservativt og Euroskeptisk paradigme. I artikkelen du leser nå, slenger jeg på markøren anti-demokratisk. I blodig alvor.
Høyesterettsdommere utnevnes ikke lenger av kompetente jurister, men velges av PiS-folk. Retten til selvbestemt abort eksisterer ikke – hverken i uke 1, 12, eller 14. PiS utøver total kontroll over den «selvstendige» rikskringkasteren TVP.
Det er knapt ikke et eneste område av polsk samfunnsliv som ikke penetreres av PiS’ lugubre innblanding. I The Atlantic her om dagen beskrev Anne Applebaum det flott som State Capture – altså, en type systemisk politisk korrupsjon der et knippe private interesser tar statens funksjoner til gissel. I vårt tilfelle: et politisk parti.
Å kapre et demokrati
Fenomenet er synlig blant annet hos den statlige ORLEN-gruppen, Polens største energiselskap, som også trykker og utgir 20 forskjellige regionale aviser – og eier kioskene som selger dem! I den polske pressen er redaksjonelle instrukser ovenfra mektige bærere av PiS’ budskap. På TV-skjermen, i lokalavisen og i postkassa.
Jeg har ikke skrevet dette for å skremme deg mer enn nødvendig. Heller tvert om.
I møte med demokratiers tilbakegang er det én ting som er farligere enn alt annet: handlingslammelse. Autoritære krefter trives aller best når du er demotivert.
I vår lagde jeg en sjelden, optimistisk reportasje om Democratic Backsliding for Opplysningen 99,3 her på Radio Nova: Klikk her!
Et progressivt Polen?
Tilbake i Warszawas gamleby er jeg på en tinderdate – og ja, før du spør: det var kjempehyggelig! I bunnen av en tekopp flyter noen små te-blader i de siste restene av en Milky Oolong, før min date sier vi bør runde av. I morgen må hun stå opp i tide for å rekke en forelesning på Universitetet i Warszawa. Temaet er Queer Theory.
– Der jeg kommer fra er det ingen som tror at dette er mulig.
– Hm! (Hun smiler, red.anm.)
– Ingen har noe begrep om at et progressivt liv faktisk foregår her!
Hun betaler for meg, og vi går en koselig tur i retning trikken. Jeg rusler tilbake til hotellet med en Rolling Stones-sang på hjernen.
(En liten digresjon: Under 2. verdenskrig ble praktisk talt hele Warszawa ble sprengt og jevnet med jorden. Gamlebyen kan beskrives som en slags rekonstruert simulakrum.)
Foto: Benjamin Nordtømme
"Stem ved valget, for at...
Polen vinner, som i 1989.
Kunsten blir fri fra sensur.
Vi forblir i EU."
Aktivisten
Dagen derpå møter jeg en trivelig kar på lyntoget til Berlin. Jacek har langt lyst hår, og i ryggsekken har han en fet bunke klistremerker med slagord fra en organisasjon kalt Akcja Democracja. De siste dagene har jeg sett disse slagordene overalt.
Vi kommer i prat om fremtiden, og derunder valget 15. oktober 2023.
– Hvis opposisjonen taper valget, hva skjer da? Er dette siste sjanse?
– Ingen vet. Kanskje Polen ikke er klar for demokrati? Gjennom tusen år med polsk historie er det autoritære tendenser.
Jacek undrer seg om tiden som Folkerepublikken Polen (1952-1990) har klusset med folks evne til å tenke fritt, og har skapt noen langvarige mønstre som er vanskelig å bryte. I bunn, handler det om nasjonalisme av en særegen polsk art.
Nasjonalismen
Og paradoksalt nok finner vi akkurat denne nasjonalismens røtter i en finurlig dreining Kommunistpartiet tok på syttitallet, da de styrte landet. Planøkonomien slo sprekker, og kommunistene trengte en ny historie å fortelle.
Partiet forlot sitt opprinnelige mål (å bygge seg frem til kommunismen) og erstattet det med en nostalgi for polsk sjåvinisme. Disse idéene hentet kommunistene fra Endecja – et nasjonalistisk parti fra 1886.
Det ble sagt at Polen var «etnisk fullstendig» og dermed ved veis ende! Denne historien har utvilsomt påvirket polsk politisk kultur. Den lever fortsatt.
Siste sjanse?
Tilbake i togkupéen går praten videre. Det har begynt å regne.
– Og nittitallets nyliberalisme var en brutal tid her i Polen, sier Jacek.
– Ut fra nittitallet valgte Russland seg Putin. I Ukraina valgte man gang på gang den seige motstandskampen mot korrupsjon og sovjettidens arv.
– Yes, svarer Jacek.
– Så hva valgte Polen? spør jeg, forsiktig.
Dersom man mener 15. oktober virkelig er Polens «siste sjanse,» vel, da er det denne datoen som trolig avgjør svaret på det spørsmålet. Jacek var pessimistisk, andre er vagt håpefulle, og noen er veldig optimistiske. Polen er ingen monolitt.
Foto: Benjamin Nordtømme
"Penger til barnepsykiatrien
– eller flere selvmord?
Det er ditt valg. Dra til urnene."
Veien videre
Det ligger kanskje en lærdom i at ingen andre enn Polen kan fikse Polen. Samme mekanisme gjelder forså vidt i Norge også – at det er et lands egne innbyggere som til syvende og sist står til ansvar for hva som foregår der.
Men idéen om at Polen er et fryktelig annerledes, og kanskje fortapt sted, i kontrast til Norge, er totalt absurd.
Før valget er det også tydelig at en rekke ytre faktorer også er kjempeviktige, og særlig EU-kommisjonen. EU har virkemidler for å straffe Polens nåværende anti-demokratiske regjering økonomisk. Slik blir Polens økonomiske vekst rammet, nå etter pandemien.
EU tilbakeholder viktige støttemidler, og stiller kravet om at PiS-regjeringen skal rydde opp i eget hus og reversere sin innblanding i rettsvesenet. Det kan skade PiS ved valget.
I et Polen preget av polarisering, en stadig ufriere presse, Europas største flyktningestrøm i moderne tid, traumer av nasjonal karakter, nyliberalisme, sjåvinisme, klassemotsetninger og motsetninger mellom by og land – ja, da er det ikke uforståelig å tenke på Warszawa som en slags øy omringet av et urolig hav. Men går alt virkelig ad undas?
Warszawa er ingen øy. Warszawa er et fyrtårn!
– Benjamin Nordtømme. Opplysningen 99,3.