Skumma anbefale deg noe snadder rett inn i tynet og ned i gapet. Kos deg.

Ukas låter

Det er skikkelig DIALEKTBONANZA i ukas låter! Fra lengst sør i vest, til nord for Polarsirkelen. Her har du et knippe låter du kan ta med deg inn i helga og videre inn i høstmørket.

Sjøbadet ft. Eirik Aas - Populær
Om du ikke allerede er litt småbetatt av musikere fra Bergen, så blir du det av denne låta her!
Boybandet/guttegruppen Sjøbadet fra Bergen har slengt seg på lag med en traver innen musikklandskapet i Bergen, nemlig Eirik Aas. Resultatet er en låt som man med god samvittighet kan ta med seg inn i helgen.

Låta starter med en fengende trompet som drar oss rett inn i refrenget og den fengende beaten. En deilig bass går som en rød tråd gjennom låta, og gjør at man vil spille låta på repeat. Ingenting minner mer om en skikkelig fest enn hooket: “Våknet opp, eg vetkje ka eg gjorde. Truser på gulvet, alkohol på hele bordet.”

Sjøbadet spiller på Vill Vill Vest i Bergen 10. november.

Luli - Seie det te meg sjøl
Stemmen til Luli akkompagnert av vokalen til Hans Markus Riisdal fra TØFL, gjør denne låta til en gave fra Rogaland, innpakket i myk vatt. Melodien minner litt om en slags drøm i en digital verden, med delvis vridde vokaler og en dystopisk undertone. Teksten er derimot veldig jordnær, og lett å kjenne seg igjen i. Om du som meg står ved et lite veikryss og ikke helt vet hvor du skal ta veien, finner du dessverre ingen trøst i denne låta. I dette tilfellet forsterker låta heller følelsen av å være fullstendig bortkommen. Det er ingen skam i å gå seg bort, man finner som regel noe interessant langs veien uansett.

Luli spiller konsert på Krøsset i Oslo 2. november.

Regnvær - For mye
Det ville vært en skam om jeg kom med anbefalinger uten å støtte mitt eget folk, nemlig nordlendinger! Bandet Regnvær har foreløpig gått under min radar, men med høstmørket følger det som regel litt Regnvær. De omtaler seg som fem bestevenner som spiller i band, og til tross for navnet sitt er de ikke fra Bergen, men fra vindens by Bodø! I dag kom de med låta For mye, en kjærlighetsballade om når ting føles litt overveldende. Denne låta passer perfekt inn i det noe deprimerende høstmørket, men da som en liten oppmuntring. Det er litt Sondre Justad-vibber over sangen, og jeg er sikker på at jeg kunne felt en tåre om jeg fikk høre denne live.

Regnvær skal spille på Trondheim Calling 1.-3. februar.

Heavy Nydelig - Pseudo Fruit

Trioen bestående av medlemmer fra Gold Celeste, Moon Relay, Jenny Hval, Delish, Dråpe, Christian Winther, Monkey Plot, SLYC m.m ( herregud, for en liste) leverer et av årets beste instrumental-album. Plata består av lydspor som både fillerister og får fart i råkke-foten din – den absolutte vitamininnsprøytning!

Albumet «Heavy Nydelig» tar null åpenbare retningsvalg. I løpet av albumets 36 minutter drar trioen deg stadig inn i nytt terreng. Til tross for store instrumentale sprang føles plata aldri som et lappeteppe. Heavy Nydelig er heller en deilig genser strikka av noe crazy garn med fargespill. Man skal lete lenge etter en mer spenstig strikkegenser, sier jeg bare.

Bandet tilbyr deilige og ukompliserte rytmer, men sparker også tidvis fra seg. Høydepunktet på plata er uten tvil støy-sporet Absolutt ikke. Her får du kakofoni fra øverste hylle, som er nok til å riste deg ut av høstens døsige grep om tilværelsen.

Jeg sier i hvert fall ikke nei-takk til et fremtidig album fra Pseudo Fruit, svøpt utelukkende i støy. Men i denne omgang tar jeg, mer enn gjerne, til takke med plata «Heavy Nydelig».

Haunting of Hill House

Er du lei av uinspirerte skrekkfilm-oppfølgere fylt av gjennomskubare jumpscares,
todimensjonale karakterer og billige spesialeffekter? Snu heller blikket vekk fra kinoen og
mot Netflix, og finn frem en ordentlig god skrekkserie! Mer spesifikt: «Haunting of Hill
House».

Serien tar for seg et perspektiv som har blitt utforsket alt for lite i skrekk, nemlig om alle de
skumle skikkelsene karakterene ser i filmen faktisk er der, eller om det er et psykologisk
aspekt som spiller inn. Vi følger en familie bestående av to foreldre og deres fem barn der vi
ser både tiden deres i det hjemsøkte «Hill House», og deres voksne liv.

I samtidsdelene avserien ser vi hvordan barndommen har preget barna ulikt, og hvordan det fortsatt skaper konflikt i familien, spesielt når de gjenforenes for en begravelse av et familiemedlem. Serien har ikke bare et sterkt manus, men en generelt utrolig høy produksjonskvalitet.

Båderegien, musikken, kameraarbeidet og skuespillet er på topp hele veien. Det må også nevnes at serien er uhyre skummel uten å kun støtte seg på jumpscares (selvom det er noen ordentlig gode i ny og ne). En episode som bør pekes ut er episode seks, der hele episoden er filmet til å se ut som et one-take. Dette er spesielt imponerende da den fortsatt veksler frem og tilbake mellom samtid og fortid.

Så løp da hjem, kast på deg pysjen din, gjem deg under et teppe og noen puter, skru på
«Haunting of Hill House» og gled deg til å ikke kunne sove på ihvertfall to uker. Kanskje tre.