En bok basert på en føljetongserie i Playboy definerer den moderne mannen à la 1982. Guttas stemning har dykket ned i materien på jakt etter Ekte Mannfolk.

Forfatter: Bruce Feirstein
Antall sider: 96
Utgivelsesår: 1985 (oversatt), 1982 (original)
Pris: 68kr i 1985 (Ekte Mannfolk gidder ikke å regne på inflasjon. De holder seg også for gode til å kommentere at boka burde kostet en krone mer)

Amerikansk kultureksport

"Ekte mannfolk spiser ikke klisj – En veiledning i alt som er 100% mandig" er, kanskje ikke overraskende, et produkt fra det lovende land på andre siden av Atlanteren. Et produkt av den gode, gamle tiden da amerikansk kultureksport fylte bladkiosker og veggene på gutterom, og ikke debattsidene i Subjekt.

Da som nå var våre amerikanske venner i forkant av trendkurven, med eksotiske boktitler som hjemlige redaktører her på berget fryktet Ola Nordmann ville klø seg i hodet av. Den lekre, lille, franske pairetten quiche, (som undertegnede for øvrig aldri har sett, smakt, lagd eller hørt om (journ.anm)), ble besluttet å være altfor fjernt fra norske ganer og ble uten videre seremoni omdøpt til klisj.

(Hverken Språkrådet eller Sylfest Lomheim har så langt uttalt seg om denne oversettelsen. Ikke at Ekte Mannfolk bryr seg om meningene til folk som mest sannsynlig spiser klisj).

Hvordan være et mannfolk i dag

"Ekte mannfolk" tar utgangspunkt i fortidens, datidens, nåtidens og framtidens mest betente spørsmål blant menn: Hvordan være et Ekte Mannfolk i dagens samfunn? For mannen er ikke hva han engang var, eller for å være mer presis, samfunnets krav til mannen er ikke hva det en gang var.

Forventningene til den moderne mannen i 1982 er nemlig ikke få. Han skal være hensynsfull ovenfor kvinner, kunne utføre enkelt husarbeid og føre samtaler om andre tema enn fotball og Rocky IV. Med andre ord, fullstendig urealistisk. I det minste spiser han ikke klisj.

«I de gode, gamle dager var det enkelt å være et Ekte Mannfolk. Det eneste du behøvde å gjøre, var å misbruke kvinner, stjele land fra indianerne og finne et sted hvor du kunne hive fra deg giftig avfall. Slik er det ikke lenger.»

Det finnes selvfølgelig flust av eksempler på Ekte Mannfolk, hvorav det fremste selvfølgelig er Western-skuespiller Gary Cooper. Med-cowboy John Wayne trekkes noe poeng for å bruke tupé, men er fortsatt Ekte Mannfolk. Med-cowboy Ronald Reagan er derimot i kategorien «Menn som tror de er ekte menn - men ikke er det». En posisjon han naturlig nok deler med Carl I. Hagen og Gro Harlem Brundtland (Ekte Mannfolk forstår denne inndelingen intuitivt og stiller ikke spørsmål ved den av frykt for å bli mistenkt for å spise klisj).

Forfatterens forhold til politikk og politikere er i det hele tatt noe uklart, mest sannsynlig fordi det å følge veldig med på politikk er en indikasjon på at du spiser klisj. I alle fall er både Salvador Allende (veldig venstre), Margareth Thatcher (veldig høyre) og Lech Walesa (veldig ikke-veldig-venstre) Ekte Mannfolk, i motsetning til Jimmy Carter (veldig ikke-eskalere-konflikten-med-Iran) og Kjell Magne Bondevik (Ekte Mannfolk har bare to navn). Den journalistiske integriteten er med andre ord ivaretatt.

Sport er derimot et fagfelt hvor det ikke bare er akseptert, men oppfordret til at Ekte Mannfolk skal ha inngående kunnskap om. Ekte ballsport inkluderer alle spill med offside-regel, (Frode Øverli har åpenbart tatt notater), men kan også være sporter fundert på å slå baller hardt med avlang gjenstand, som golf og tennis (se tidligere parentes). Viktigst av alt er at Ekte Mannfolk aldri leker, med mindre det selvfølgelig er med livet som innsats. I tillegg til selvfølgelig å aldri spise klisj.

Hvordan håndtere "det svake kjønn"

Når det kommer til omgang med Det andre kjønn har naturligvis "Ekte mannfolk" mange perspektiver. Først og fremst at den moderne mannen, (à la 1982), er blitt, til en viss grad, sofistikert. Ekte Mannfolk ser ikke lenger på en kvinnes karriere som en trussel mot eget ego, og synes ikke lenger det er problematisk for selvbildet å ligge nederst. Og selv om konseptet samtykke ennå ikke er funnet opp, har han innsett at det ikke lenger er sexy å fysisk dra en kvinne til sengs imot hennes vilje. Ekte framskritt der altså.

Forventningene til kvinner har også endret seg. Mens gammeldagse, ekte mannfolk kun søker to kvaliteter hos en kvinne, (store pupper og mulighet for arv), har moderne Ekte Mannfolk en betydelig lengre smørbrødliste av egenskaper han ser etter hos en kvinne. Hun skal helst inneha en god sans for humor, intelligens, godhjertethet og kan til og med inneha en personlighet. Så kom ikke her og si at Ekte Mannfolk er grunne og sexistiske i sine preferanser for kvinner (det å lage mye lyd i senga nevnes som en positiv egenskap hos kvinner minst to ganger i boken. Ekte Mannfolk vet derimot at å selv lage lyder i samme situasjon regnes som småprat og skal dermed unngås).

Som man kan tolke av eksempelet ovenfor er ethvert Ekte Mannfolk fanget i en spagat mellom forventninger til seg selv og samfunnet forventning til ham. Mer presist slites både han og forfatteren mellom egne følelser og egen ironisk distanse. Mellom det han sier han vil ha og det han vet han egentlig trenger.

Konklusjon

At en bok skrevet i 1982 beregnet for lesere av Playboy vil være noe utdatert bør ikke komme som noe sjokk for selv den mest verdensfjerne klisjspiser. "Ekte mannfolk" nådde norske lesere på et tidspunkt hvor Norge hadde én TV-kanal og folk akkurat hadde innsett at man kunne servere spagetti til middag uten kokt potet ved siden av. Så har den noe å lære oss i dag?

Vel.

I en tid preget av renteøkninger, konflikt i Midtøsten og en stadig sterkere høyreside i amerikansk politikk, er det kanskje ikke så rart at mannen skuer innover på jakt etter egen identitet og rolle i samfunnet. Når fremtidsutsiktene virker å bli stadig dystrere, og samfunnet endres i et stadig økende tempo med konsekvenser man ikke helt ønsker eller forstår seg på, er det ikke rart å kjenne på frykt og usikkerhet.

Da kan det være betryggende å vite at det er noe som fortsatt består. Til tross for at selv Ekte Mannfolk må ta hensyn til nymotens fenomener som bensinpriser, Skatteetaten og kvinners rettigheter, at alle problemer ikke lenger kan løses med vold og at kvinner faktisk forventer at også de skal få noe ut av en romantisk relasjon, så kan Ekte Mannfolk trøste seg med at det er én grunnstein i deres mandighet og identitet som alltid vil ligge fast:

De spiser ikke klisj.

Men de tar kanskje en quiche.
Hvis daten går med på å dele regningen.

Terningkast: Ekte Mannfolk bryr seg ikke om terningkast.

PS: Stor takk til Liv Ingrid Bakke for lån av dette uvurderlige historiske dokumentet.