Mang en student er avhengig av noen digge tunes på øret i eksamensperioden. Noe som ofte blir glemt, er hvor behagelig det er å få de samme rytmene i konsertform. Heldigvis stiller Klossmajor med godlyder som er det perfekte soundtracket til et eksamensavbrekk, og tar med seg en sjarmerende debut som oppvarming.

Konsertanmeldelse: Klossmajor på U1

I en tid der normen for norske konserter består av playback på refrengene og musikalsk enkle melodier, hvor topplistene domineres av artister som trenger ørten teknologiske hjelpemidler for å høres allright ut, og hvor konserter stadig handler mer om et eksplosivt sceneshow som tilfredsstiller TikTok-generasjonens korte oppmerksomhetsspenn, er det forfriskende deilig med en konsert hvor tre sammensveisede vokaler får stå i sentrum.

En joker av et oppvarmingsband

Det var ikke planen å skrive stort om oppvarmingsakten, den hittil ukjente evaband med kun et Instagram-innlegg som bevis på sin musikalske eksistens. Men når Eva selv entrer scenen med sitt ensamble og starter oppvarmingen med noen jazzete toner, er det umulig å ikke la seg rive med.

De få låtene vi får oppleve på det vi finner ut er jomfrugiggen til evaband, plasserer seg trygt nok i det jazz-poppete landskapet. Takket være et variert lydbilde og noen kreative trekk føles det likevel som noe eget, nærmest nyskapende uansett. Allerede fra første sang imponerer de med live trompet som komplimenterer de kule og lekne vokalene fra den titulære Eva, og i andre låt følger vokalen rytmen i musikken tone for tone, et kult musikalsk grep som viser både musikalsk bredde og ambisjon

Evaband passer rett og slett like bra som oppvarming til Klossmajor som Klossmajor hadde passet som oppvarming for evaband. Bandet virker allerede godt samkjørte fra første stund, og vi kan ikke gjøre annet enn å ønske evaband kjærlig velkommen til den norske musikkscenen!

Tre sammensveisede musketerer

Etter denne positive overraskelsen av en debut er det klart for Klossmajor, som rolig entrer scenen til "Det er jo bare kødd". Kledd matchende, i hvitt og olastoff, tar de selvsikkert plass foran et band bestående av “verdens beste gutter”, skal vi tro vokalistene.

Selvsikkerheten blir nok ikke lavere av at publikum lar seg engasjeres med en gang, og det er flere som har pugget de relaterbare tekstene til trioen. Det er lett å la seg rives med av samspillet i de tre stemmene, og vokalene harmoniserer nesten konstant like bra som i versjonene på opptak. Trippel vokal fungerer som en katalysator for den gode energien som brer seg over publikum, og er mer musikalsk tilfredsstillende live enn på plate.

Flere av låtene trykker virkelig på de riktige knappene i hørselsbarken. Blant annet “Flaske med vin”, “Snille jenter” og kanskje spesielt "Peaka" er eksempler på låter hvor jentene samarbeider om å fylle lydbildet på eksemplarisk vis. Under resten av konserten er det noen få unntak hvor det virker som at feil vokal står i fokus, men det er vel å forvente når vokalistene stadig skal ta plass i ulik grad. Å spille konsert med tre likestilte vokaler virker som et avansert prosjekt, og i dette tilfellet ble forventningene både innfridd og overgått.

Statisk, men sjarmerende

“Verdens beste gutter” gir god plass til frontfigurene, som fremstår både rolige og selvsikre på en gang. Det er kanskje ikke så mye plass til kreativ bevegelse på den lille scena på U1, men det tar dog litt for lang tid før vokalistene frigjør seg fra mikrofonstativene. Tekstene til Klossmajor er nemlig både morsomme og relaterbare, og det kunne løftet konserten atter et hakk om de beveget seg enda mer dynamisk i møte med de lyriske perlene vi får servert.

“Verdens beste gutter” får også skinne i flere partier, spesielt gjennom noen gitarsoloer som løfter opplevelsen og gir en etterlengtet konsertfølelse som beveger seg vekk fra strukturen i det innspilte lydmediet. Det samme gjelder når publikum får kore med i en lengre seanse på “Alt jeg ikke har”, og det er tydelig at publikum koser seg med en felles anerkjennelse av følelsene Klossmajor synger seg i gjennom.

Vi skjønte iallefall at Ravi var borte

Det kom et lite hjertesukk fra jentene i det de spilte “Skjønte ikke at du var borte”, et hjertesukk konserten kunne klart seg uten. Versjonen av låten de fremførte er den hvor Ravi er med, uten hip-hop-legenden. Her kunne de med fordel spilt sin egen versjon, da konserten er på sitt minst stødige i det de begir seg ut på Ravi sitt vers. De gir Ravi god plass til å skinne på sin gjesteopptreden, men skinner ikke like sterkt i hans fravær.

Totalt sett er Klossmajor en fryd live, et band som spiller på sine styrker og dermed gjør det umulig å kjede seg. Strukturen i konserten gir mening, med en konsertrytme som tar publikum både ovenpå og nedpå i et komfortabelt tempo. De gjør også en imponerende jobb som trio med å fordele oppmerksomheten seg imellom. Alle får skinne, slik de alle fortjener å gjøre, med sine myke og behagelige stemmer i komplimenterende harmoni. Kanskje man burde lært noe av de når det kommer til gruppearbeid? Uansett, konserten var rett og slett en vakker kontrast til eksamensperiodens kulde og mørke.

Foto/medvirkende: Andreas Hjorthaug Vege