I oktober reiste fire medlemmer fra Radio Novas filmprogram Nova Noir til Bergen for å titte på film i nesten en hel uke. Vi sitter igjen med minner, flere filmer logget på Letterboxd og masse tid sittende på rumpa. Her kommer seks filmer som vekket sterke følelser i oss og som vi gjerne vil anbefale deg!

Hver høst arrangerer Bergen det vi i filmverden kun omtaler som BIFF (lett å blande med matretten, vi har stor forståelse). BIFF, eller Bergen Internasjonale Filmfestival, begynte som et engangsarrangement som ble arrangert da Bergen i år 2000 ble kåret til europeisk kulturhovedstad og tenkte at de i anledning dette skulle lage en filmfestival. Det ble en så braksuksess at de har arrangert BIFF hvert år siden. Det er Norges største filmfestival (målt etter antall filmer vist) og vi i Noir gledet oss som små unger til å delta på dette filmeventyret.

Vi så opp imot 40 filmer på de fem visningsdagene vi var der, men det å skrive om alle disse filmene ble litt mye både for dere og for oss. Derfor satt vi oss ned og bestemte oss for å skrive om seks filmer som vekket de sterkeste følelsene i oss. Det er filmer om kjærlighet, musikk, kvinner, skjønnhet i det store og små og alt imellom.

Perfect Days

Foto: Mer Filmdistribusjon

Dette er en av de beste filmene jeg har sett i år. Ikke fordi den er spesielt spennende, men fordi den er så full av skjønnhet og følelser at du blir sittende igjen med tusen tanker og ett ord- wow. Regissør Wim Wenders har mesterlig skapt et filmverk som går utenfor konvensjonelle sjangre, og ender opp med å gi oss noe helt unikt og uforglemmelig.

I filmen følger vi den japanske toalettvaskeren Hirayama. Han har en simpel hverdag, og finner skjønnhet i de små tingene som musikk, bøker og trær. Gjennom hans møter med folk får vi et innblikk i han som person og fortid. Handlingens enkelthet gir rom for at vi lærer karakteren å kjenne på en helt annen måte enn man gjør i andre filmer.

Skuespillerprestasjonen til Kôji Yakusho, som spiller Hirayama, kan bare beskrives som fabelaktig. Han leverer en troverdig og gripende tolkning av karakteren sin, og gjør det umulig å ikke bli revet med på hans emosjonelle reise. Dette er imponerende i seg selv, men ekstra imponerende når han bare har rundt 20 replikker gjennom hele filmen.

Filmen er også utrolig vakker å se på, og hver scene er nøye komponert. Den visuelle estetikken er ikke bare en støtte for historien, men en integrert del av filmens kunstneriske uttrykk. Bruken av farger og lys skaper en nydelig atmosfære og forsterker følelsene filmen ønsker å formidle. Regissøren legger tydelig vekt på detaljer, og eksperimenterer med ulike kameravinkler for å fange øyeblikkets essens.

Perfect Days er en film som tar deg med på en reise. Den utfordrer deg til å reflektere over livets skjønnhet og verdien av de små øyeblikkene. Filmen gir ingen enkle svar, men inviterer deg til å utforske de komplekse nyansene av den menneskelige eksistens. Helt siden jeg så denne filmen på BIFF-festivalen så har den dukket opp i tankene mine minst én gang om dagen. Hvis du er ute etter en film som vil røre ved hjertet ditt, og etterlate deg med masse til ettertanke, så er Perfect Days absolutt verdt å se.

Perfect Days har norsk kinopremiere 2. februar.

Skrevet av Hanna Davidescu, @hannavsd på Letterboxd

Poor Things

Foto: Mer Filmdistribusjon

Etter en overraskende behagelig tur med Bergensbanen (minus den slappe fetaost-wrappen i kafévogna) var det en fryd å sette seg ned til turens første filmvisning; og denne gangen var det Yorgos Lanthimos som skulle holde meg pent i hånda mens jeg lente meg tilbake og nøt den første, og muligens beste filmen jeg så på festivalen.

Poor Things er basert på en science fiction-roman fra 1992, skrevet av Alasdair Gray. Boken skildrer London i den viktorianske tidsalder, men med store innslag av absurditet. På lerretet skinner historien i en estetikk jeg kun kan beskrive som Tim Walker-esque, en eksplosjon av utrolige fargepaletter, kostymer, teksturer og spennende kamera-knep.

Bella Baxter (Emma Stone) er offer for et absurd og inngripende vitenskapelig forsøk i hendene på Dr. Godwin Baxter (Willem Dafoe), som også tar vare på henne som en slags forskrudd farsfigur. Etter en seksuell oppvåkning finner Bella ut at det er på tide å forlate det strengt bevoktede rede sitt, og sammen med den sluskete og tidvis hotte advokaten Duncan Wedderburn (Mark Ruffalo) drar hun på en eventyrlig dannelsesreise gjennom Europa.

Jeg vil ikke beskrive dette som en ren science fiction-film, men heller en film som flørter litt med sci-fi. Og godt er det, for science fiction fungerer utmerket som veggpryd! Poor Things handler mindre om at Willem Dafoe er en gal vitenskapsmann, og mer om en kvinne som ufrivillig blir til i en fremmed kropp, og må oppdage verden i rekordfart. Som publikum får vi den store æren av å oppdage verdenen vår på nytt, sammen med henne.

Anbefaler ikke å se filmen i familieselskap, men se den gjerne med noen kule venner eller en du er litt hemmelig forelsket i.

Poor Things har norsk kinopremiere 12.januar.

La Chimera

Foto: Mer Filmdistribusjon

Denne filmanbefalingen er en personlig gave, fra meg, til deg.

La Chimera er en vakker portrettering av kjærlighetssorg, og en kjærlighetserklæring til fortapte sjeler.

Arthur (Josh O’Connor); en rådvill engelskmann, og tidligere arkeologi-student, plyndrer eldgamle etruskiske graver for verdifulle skatter, sammen med en tvilsom gjeng italienske gravrøvere. Omsider forstår vi at det ikke er skattene han leter etter, men snarere en dør til underverdenen, hvor han håper å gjenforenes med sin avdøde kjærlighet; Beniamina.

Den italiensk-engelske filmen tar seg tid, og ror seg forsiktig i land med sjarmerende karakterer og skuespillerprestasjoner som får deg til å glemme at du egentlig sitter i en kinosal. Og selv om filmen handler om sorg, handler den også om kjærlighet, og er full av både liv og håp.

Og apropos kjærlighet, dette er kanskje den ultimate date-filmen for alle håpløse romantikere som gjerne vil drasse med seg en uvitende tosk på kino♥

La Chimera har foreløpig ukjent premieredato i Norge.

Skrevet av Anne Halsa, @annehalsa på Letterboxd

Music for Black Pigeons

Foto: Mer Filmdistribusjon

Etter å ha sett 11 filmer på BIFF, begynte jeg å merke at det var vanskeligere å imponere meg og at det skulle litt mer til enn fine farger, kule vinklinger og edgy klipping. Da jeg dro for å se den aller siste filmen jeg skulle se på festivalen, hadde jeg både store og små forhåpninger. Jeg skulle se denne filmen helt alene og det eneste jeg visste var at den handlet om jazz. Som musikkutdannet tenkte jeg “jaja, jeg liker jo jazz og musikk og sånt, dette blir sikkert underholdende nok for meg”. Gudamei, så feil jeg tok.

Dette var ikke bare en film om jazz, dette var en reise som fortalte om forholdet musikere hadde til jazz, til hverandre, til instrumentet sitt, til byen sin, til familier og venner og ikke minst, deres felles kjærlighet for musikk generelt.

Filmen sirklet rundt den kjente jazzgitaristen og komponisten Jakob Bro og hans konstant utskiftende ensemble av musikere fra hele verden. Det var bassister, trommeslagere, trompetister, perkusjonister (!), andre gitarister, pianister og masse mer som var med og fortalte om sitt liv.

Det jeg synes var så vakkert med denne filmen var at alle, på en eller annen måte, hadde musikk som den viktigste prioriteringen i livet. Hadde de ikke musikk, hadde de ingenting. Det handlet ikke kun om å spille musikk, men å høre på musikk, snakke om det, oppleve det, dele det og egentlig bare å føle et felles nærvær av noe mer gjennom musikk. Det var et transcenderende verktøy først og fremst.

Som musiker selv satte denne filmen et stort spor. Jeg har ikke klart å slutte å tenke på denne filmen i ettertid. Hvordan tenker jeg på musikk, både alene og i samvær med andre? Hvordan kan jeg lytte til musikk? Hva er musikk for meg? Er øving bare pugging og repetering eller kan det være noe mer?
Jeg satt med tårer i øynene og gåsehud over hele kroppen da filmen var ferdig og den ga meg en helt ny gnist for eget yrke, utdanning og interesse. Jeg har så mye jeg vil gjøre, så mye jeg vil utforske, så mange mennesker jeg vil møte og heldigvis for meg tar reisen aldri slutt.

Musikk er et språk alle kan forstå seg på, det knytter oss på tvers av alle landegrenser, alle språkbarrierer, alle kulturer. Fyfaen, jeg elsker musikk og den filmen her.

Music for Black Pigeons kan strømmes på MUBI.

Skrevet av Karin Grette, @coffeekarin på Letterboxd

About Dry Grasses

Foto: Film fra Sør

Jeg var allerede litt sent ute da jeg hadde klart å rote meg bort på veien til USF Verftet for å se den nye spillefilmen til Nuri Bilge Ceylan. Trangen for å håve i seg noe snacks à popcorn eller smågodt var skyhøyt, ettersom frokosten ble hoppet over, og fordi den niende spillefilmen til regissøren; About Dry Grasses, klokker seg inn på hele 3 timer og 17 minutter.
Det var dessverre i denne desperasjonen jeg oppdaget at Bergen er en ødemark når det kommer til dagligvarebutikker. En liten titt på klokka gjorde at jeg måtte satse på kantinen på Verftet for å mette mine snacksavhengigheter.
Dessverre var klokken 10.55 da jeg ankom (til en film som begynte kl 11), og det var ingen åpen kantine i sikte. Dermed måtte jeg dy meg med mine 2 klementiner og en kvart pose first price kamferdrops jeg hadde kjøpt to dager tidligere. Med romlende mage og en noe fortvilet forventning på egen evne til å holde oppmerksomheten spisset satt jeg meg godt tilrette på Cinemateketsalen og spente meg fast.

Umiddelbart fanget filmen meg. Med en slags mørk undertone og en skildring av et ubarmhjertig miljø og vakker natur i en bygd i Øst-Anatolia lar Ceylan ingenting være opp til tilfeldighet. Hver eneste skuespiller i denne filmen er spilt til absolutt ytterste evne, og hver eneste scene er forsiktig planlagt og utført. Ceylan har stålkontroll og fortjener all ære han får i møte.
Plutselig var 3 timer og 17 minutter gått, og jeg ønsket meg til og med enda mer. Og attpåtil var posen med kamferdrops nærmest urørt.

About Dry Grasses har Nordisk kinopremiere tidlig 2024.

The Zone of Interest

Foto: Mer Filmdistribusjon

The Zone of Interest er muligens den mest hjerteskjærende, forstyrrende, brutale og gufne skildringen av den alminnelige hverdagen til en familie. Vi får innblikk i hva de spiser til middag, hvordan de tar i mot gjester, og hvordan de pleier hagen. Vi blir kjent med ekteparet Rudolf og Hedwig som ønsker å skape drømmelivet for seg selv og barna. Dette er tilsynelatende en veldig koselig og romantisk film om det hverdagslige liv, men vi får raskt vite at Rudolf ikke er hvem som helst.
Den Rudolf vi blir kjent med: en familiefar, og en ektemann, er også øverste kommandant ved Auschwitz, familiehusets nærmeste nabo. Faktisk bor de vegg til vegg, og denne hagen de pleier ligger kun et betonggjerde og litt piggtråd unna stedet hvor uskyldige mennesker blir torturert, lemlestet og utryddet.
I Jonathan Glazers nyeste spillefilm får vi et innblikk i hvordan en families ønske om "drømmelivet" ikke lar seg stoppe av alle umenneskelighetene som hender, kun et steinkast unna. Filmen er like kvalmende som den er subtil. Like forstyrrende som den er koselig. Glazer legger sterkt fokus på ondskapens banalitet og klarer å avslutte den 1 time og 45 minutter lange filmen med glans.

The Zone of Interest har Norsk kinopremiere 26 januar 2024.

Skrevet av Karl Aksel Lyby, @karlaksel på Letterboxd

Vi har jo som dere vet sett enda flere filmer enn disse seks vi har anmeldt over så her får du en kjapp liste over andre filmer vi også anbefaler til deg som leser.

Karl Aksel anbefaler:

• The Sweet East og Anatomy of a Fall

Karin anbefaler:

• Bastarden og All of Us Strangers

Anne anbefaler:

• Theater Camp og How to Have Sex

Hanna anbefaler:

• The Eternal Memory, Fireworks og All of Us Strangers

Da er det bare å sette seg ned, flekke opp Letterboxden og se masse film, både hjemme og på kino!