Storslagne kamper gjør dette til årets storfilm, men hvor historisk korrekt er den egentlig?
Selv i en alder av 85 år så virker det ikke som at Ridley Scott har sakket ned farten han produserer filmer. Med både “The last duel” og “The house of gucci” i 2021, så er han tilbake igjen i 2023 med sitt nyeste verk: “Napoleon”
Tittelen tro, så følger altså denne filmen historien til Napoleon fra starten av karrieren hans som artillerioffiser helt til slaget ved Waterloo.
De som kjenner til historien vet at det skjer gaaaanske mye på årene 1793-1815. I tillegg så vil Ridley Scott legge mye vekt på hans forhold med Josephine.
Klarer Ridley Scott virkelig å lage en helhetlig film med dette på 2 timer og 37 minutter? Nja, sånn passe.
Som nevnt tar filmen for seg forholdet mellom Napoleon og hans kone Josephine. Dette forholdet er turbulent, intenst og erotisk. Vanessa Kirby spiller en veldig sårbar Josephine, men står tidvis fram som vinneren, spesielt når hun bruker sin kvinnelige sjarm™ til å redusere Joaquins Napoleon til historiens største tøffel.
Foto/Copyright: SF Studios
Jeg er en veldig stor tilhenger av Joaquin Phoenix, men han har en tendens til å spille veldig stoiske karakterer som er emosjonelt forstoppet.
Hans versjon av Napoleon er VELDIG stoisk, men jeg føler at Joaquin får strukket på musklene emosjonelt i denne filmen. Med gråting, intens kåthet og et kaldt og kalkulert sinn får Joaquin virkelig Napoleon til å stråle på skjermen.
Filmen er også alt annet enn historisk riktig. Ridley Scott har gått ut og sagt til folk som poengterer dette at de skal “få seg et liv”. Filmen får det til å virke som at Josephine er grunnen til at Napoleon stopper krigskampanjen i Egypt for å dra tilbake til Frankrike. Men hvis du ikke er så kjent med historien, er dette en ypperlig film for å vekke interessen for den virkelige historien.
Filmen er et spetakkel, ikke ulikt “The Last Duel". Den engasjerer og har mer relaterbare karakterer.
Dessverre er de 2 timene og 37 minuttene altfor lite med tanke på hvor mye historie de skal dekke. Politikken blir fort skjøvet til side og får ikke den plassen den fortjener. Når krigen(e) bryter ut så hopper vi fort fra kamp til kamp med en fortellerstemme som forklarer hvordan de endte opp i denne situasjonen. Plutselig er Napoleon med hæren i Russland med Joaquin sin stemme som sier “Vi er nå i krig mot Russland, jeg har samlet sammen en hær fra flere land for å invadere Moskva" og det er det.
Jeg skjønner at det er mye som skjer bak scenen for å få én film produsert, men jeg skulle ønske at dette ble produsert som to filmer. Jeg elsker universet den har satt opp, men man får ikke bli værende i den og bli ordentlig kjent med bikarakterene.
Foto/Copyright: SF Studios
Det som virkelig trekker filmen ned er fargekorrigeringen. Ridley Scott har samarbeidet med colorist Stephen Nakamura på veldig mange filmer, og nylig på “The last duel” og “The House of Gucci". Noe jeg ikke liker med begge filmene er at fargene er ikke-eksisterende og unaturlige.
Bildene føles veldig kalde. Selv i Egypt har gulfarget en kald tilnærming, noe som er en gjenganger i hele filmen. Jeg merket det ekstra godt under slaget ved Waterloo; der forsvant nesten fargene helt, såpass mye at det hadde vært kulere om sekvensen bare var i sorthvitt med høy kontrast.
Jeg har nevnt en del negative ting, men hvis det er èn ting Ridley Scott er god til, så er det spetakkel. Den er engasjerende og uforutsigbar (litt avhengig av hvor mye av historien du kan) og krigssekvensene er ypperlige. Kampen ved Austerlitz er ikonisk og viser skrekken om krigføring under forferdelige værelementer.