Miyazaki har atter en gang skapt et kunstverk verdt både tårer, latter, ettertanke og filmseere imponert i senk. Magi og mørke smelter sømløst sammen i en film som kanskje fortjener enda litt mer spektakulær musikk og skarpere fremdrift her og der.

For 22 år siden sverget den mesterlige japanske regissøren at han endelig skulle gå av med pensjon etter å ha skapt kunstverk som "Min nabo Totoro", "Chihiro og heksene" og "Prinsesse Mononoke". Det var tydeligvis bare tøys da han siden mitt fødeår 2001 har gitt oss "Det levende slottet", "Ponyo på klippen ved havet" og "Vinden stiger".

Men kan man egentlig noen gang stoppe en kunster fra å skape?

Neppe. For nå har han altså gjort det igjen, og hans nyeste film fra det japanske animasjonsstudioet Ghibli er endelig på kino. Jeg og Arthur var i tillegg så heldige at vi fikk se denne magiske feberdrømmen av en film i storsalen på Colosseum under åpningen av Film fra Sør. Men nok om oss!

FOTO: Arthaus

Året er 1943, vi er midt under andre verdenskrig og vår hovedperson, den 12 år gamle gutten Mahito, bor i Tokyo med familien sin da et amerikansk bomberegn angriper byen. Mahitos mor omkommer i flammehavet mens hun er innlagt på sykehus. Senere flytter Mahito med faren ut på landsbygda til morens lillesøster, de er forresten prikk like, som allerede er gravid med Mahitos halvsøsken.

For å ikke nevne at hun også har et mystisk tårn i hagen som fører til en magisk verden, og en merkverdig, for ikke å nevne noe nifs, antropomorfisk hegre som stadig oppsøker Mahito.

Magisk traumebehandling

I den magiske verdenen finnes det så klart magiske dyr, både levende og døde familiemedlemmer, kannibalske undulater som er animert alt for søte til å være så grufulle, og dype hemmeligheter. Foruten at den er stappfull av metaforer og symbolisme som vitner om den destruktive krigen som herjer utenfor.

FOTO: Arthaus

Kort sagt så gjør Miyazaki det han kan aller best. Han gifter absurde og nusselige vesener og verdener med dypere psykologiske fortellinger i plettfrie allegorier. Her håndteres tunge tematikker som sorg, krig, maktkamp og traumer i fortreffelig historiefortelling.

Filmen har aldersgrense ni år, en del høyere enn andre Ghibli-filmer, men kanskje ikke urimelig vurdert. Ikke bare ulmer det bekmørke bakteppet av krig og et kommende amerikansk atombombeangrep, men selv inne i den magiske verdenen møter vi på en betraktelig mengde brutalitet og vold.

Elsket du "Prinesse Mononoke" så se denne! Elsket nevøen din på fem "Ponyo på klippen ved havet", så kanskje stå over?

Ikke høydepunkt fra Hisaishi

Både jeg og Arthur ønsket oss imdilertid at komponisten Joe Hisaishi hadde dratt på litt mer. Slått hardere på stortromma, bokstavelig talt. Musikken er vakker og original, den fungerer ypperlig med det som skjer på skjermen, men det animerte mesterverket kan likevel løftes med et mer storslått soundtrack. Noe i de baner av det Hisaishi ga oss i "Chihiro og Heksene" og "Det levende slottet".

FOTO: Arthaus

Filmen varer riktignok i rett over to timer, men som nevnt tidligere bør dette være overkommelig for større barn og et voksent publikum. Både jeg og Arthur synes dog den er nokså treig i starten, men den spektakulære eventyrverdenen og dramatiske utviklingen når Mahito først har entret portalen i hagen gjør opp for den noe langsomme oppbygningen.

Stemmeskuespillet er av topp kvalitet, latterkulene og potensielle tårevåte øyeblikk, hvert fall hvis du heter Astrid, står som perler på en snor. Ghibli-maten ser som alltid ulovlig god ut og jeg ønsker meg en vrilvelvims til jul, bare så det er klart!

Bevinget Jarjar Binks

Hegren inntar også en ganske annen rolle enn det tittel kanskje gir uttrykk for. Uten å røpe for meget kan vi si at hegren kanskje aldri blir den kjernekarakteren man kanskje håper på. Rollen han inntar er likevel ustyrtelig morsom og gir filmen en nyanse den har godt av. Det er ingenting bedre enn å sitere Arthur her:

– Hegren er egentlig bare en Jarjar Binks med vinger.

Samtidig har filmen det mange spekulerer i kan være et nærmest selvbiografisk lag. Ikke ulikt gamle kunstnersjeler som fremdeles skaper når livet lakker mot kveld er det mange elementer i "Gutten og hegren" som vitner om Miyazakis egne barndomsminner og erindringer.

FOTO: Arthaus

Den magiske verdenen er original og nyskapende. Miyazaki har virkelig utnyttet en grunnleggende regler i fantasysjangeren som mange kanskje overser: at fantasiverdener du selv skaper ikke kjenner regler eller grenser, og det er opp til forfatteren å skrive hvilke lover og makter som gjelder.

Drømmende og absurd, og samtidig langt i fra alt du har sett før. Om "Gutten og hegren" får dele gullstol med noen av hans andre mesterverk eller om den må slå seg til ro på en sølvstol får du som publikummer bestemme selv. Men å se den på kino, det bør være deg påbudt!