Fra punka Camp til søt bromance. Her er fire av de kuleste nye artistene fra 2023!

Nok et år går mot slutten, og i den anledning er det vel bare rett og rimelig å oppsummere fire av de beste nye artistene undertegnede har sett live i år. Tilfeldigvis samlet sammen i den ville vesten, også kjent som Bergen by og festivalen Vill Vill Vest!

Ratthew

Er den ekte punken gjenfødt? JA, men nå bruker de trommemaskin og er camp! Camp er konseptet å ha utsøkt dårlig smak. Det er akkurat det Ratthew serverte under konserten sin på Vill Vill Vest. Selve musikken er i ekte punk-ånd veldig enkel, DIY-atmosfæren blir toppet av at trioen ikke har med seg en trommis, men heller tyr til trommemaskin. Det enkle og eksplosive lydbildet gir masse rom for den enorme scenetilværelsen og de surrealistiske tekstene om for eksempel den uka de kun spiste ost.

Det som virkelig skille ratthew fra et hvilket som helst annet punkband er den campy estetikken deres. Vi snakker ku-bukser men med utklippa hull til å vise frem dagens boxer, piggsveis og SMINKE. Dette kunne lett vært en fotoserie for magasinet ID. Bandet er så over the top og kule at jeg nesten blir sjenert der jeg sto i et hjørne på andre rad. Selv om jeg blir sjenert blir jeg også helt sugd inn i boblen de skapte for et stadig voksende publikum under settet. Som jeg skrek til musikkredaktør etter konserten er jeg en nyfrelst rotte!

Ratthew Foto: Sofie Granberg

Soundfucker

Den veldig enkle besetningen bestående av synth, bass og trommer gjorde at jeg ikke helt visste hva jeg kunne forvente før trioen satte i gang. Godt over en måned etter mitt første møte med soundfucker vet jeg fremdeles ikke helt hvilken boks jeg skal sette dem i. MEN det er noe av den største appellen med musikken. Du blir trukket inn i en mørk og atmosfærisk elektronika-verden hvor det er masse rom for eksperimentering. I det ene øyeblikket er vi i noe som minner om Jon Hopkins sitt album immunity før vi befinner oss i noe som høres ut som musikk skrevet til et dataspill.

Dynamikken mellom de tre musikerne er så god at det til tider virket som om de kunne lese hverandres tanker. Det er åpenbart at vi har med tre over snittet stødige musikere å gjøre. Noe som gjør det litt ekstra spennende er at det er bassisten som får en slags frontmann-rolle. Denne forvalter han med å sprelle på bakken for så å demonstrere den mest whiplash-vennlige bass-nikkingen jeg har sett på lenge.

Soundfucker Foto: Sofie Granberg

Atari

Problemet med mye jazz/neo soul osv er at det ofte kan føles utilgjengelig og som en egen verden det er vanskelig å få innpass i som lytter. Derfor er det så deilig når man møter på et band i denne kategorien som føles tilgjengelig, både på plate og ikke minst live!
Til tross for sin korte fartstid som band, har Atari allerede sluppet et album som virkelig fikk skinne på Vill Vill Vest. Atari høres ut som bakgrunnsmusikken til en varm sommerdag. Med sin silkemyke vokal og fargerike lydbilde skaper musikken en sterk kontrast til tekstene om å komme over ekser som insisterer på å være venner og hvordan komme seg videre.

Atari kan med første øyekast virke som et band som er spyttet rett ut av musikkhøyskolen, men det er noe med det velproduserte lydbildet og den til tider poppete strukturen i musikken deres som gjør at det føles veldig trygt og inviterende. Dette gjenspeiles i den energiske og inderlige tilstedeværelsen på landmark under Vill Vill Vest. Atari lager rett og slett en atmosfære som inviterer oss inn i varmen for å danse med dem!

Atari Foto: Sofie Granberg

Dancing the conga

Det kan virke som om den gode gamle visesangen er på vei tilbake. Skal vi tro den lange køen for å komme inn på dancing the conga på landmark, er dette helt sant. Inne i et stappfullt lokale leverte bandet kanskje den mest inderlige og søte konserten jeg har vært på i år. Musikken er uhøytidelig men samtidig gjennomført til fingerspissene. Det er noe som får meg til å føle meg veldig hjemme med de lune tekstene om vennskap, deg og meg rett og slett. Samtidig blir det aldri kjedelig i verken musikken eller selve scenetilværelsen deres. Lydbildet spenner fra å lene mer mot en rocka Mac demarco til å være ren visesang.

Alt dette samtidig som vi får servert en halvnaken vokalist og klein engelsk for å inkludere alle de utenlandske delegatene. Bromance og nakenhet, er dancing the conga kanskje definisjonen på den gode guttastemningen? Ja det vil jeg si. Fra nå av er det kun denne typen guttastemning jeg vil være vitne til.

Dancing the conga Foto: Sofie Granberg